Store ører, liten munn og et skarpt blikk…

I VG i dag står det at en av fire 14 åringer er deprimerte. Det er et urovekkende høyt tall! Forskere ved University of Liverpool og University College London har analysert innsamlet informasjon fra mer enn 19 000 barn født i 2000 og 2001. Studien er gjort i England, men tallene harmonerer med norske tall ifølge Anne Kristine Bergem, lege og spesialist i voksenpsykiatri.

Artikkelen spekulerer litt i årsakene, det kan være prestasjonssamfunnet vi lever i, det kan skyldes økt forventningspress eller usunt kroppspress. Men her trengs det forskning, og jeg skal i hvert fall ikke begi meg ut på å spekulere i årsakene.

Det er mange nyanser i dette bildet som en slik studie ikke nødvendigvis tar hensyn til. Hos ungdom og tenåringer er det normalt at følelsene svinger, i grunnen er jo det normalt hos oss alle- helt uavhengig av alder…  Jeg mener vi skal være forsiktige med å diagnostisere normalvariasjonene, slik skaper vi et smalt bilde av hva det innebærer å være menneske. Det er helt normalt at man ikke er lykkelig hver eneste dag! Det er normalt å føle seg nedtrykt og være lei seg iblant. Men hvis nedstemtheten varer lenge og den medvirker til at det daglige livet ikke kan opprettholdes bør man søke hjelp. Alvorlig depresjon hos ungdom krever tett oppfølging av barne- og ungdomspsykiatrien.

For de aller fleste handler det om normale variasjoner i et helt normalt og vanlig liv.

Når forskningen ennå ikke har gitt oss svar på årsakene til den økte tendensen til depresjon hos ungdom kan man som voksen undre seg over hva man skal gjøre. Kanskje kjenner foreldre også på en maktesløshet?

Å bry seg, vise kjærlighet og være nysgjerrig er noe vi foreldre alltid har mulighet til, og det virker…

Noen lurer kanskje på hva jeg mener med å være nysgjerrig? For det er vel ikke alltid godt at noen er nysgjerrig på oss? Med nysgjerrig mener jeg at man gjennom hele barnas oppvekst undrer seg over hvem de er som mennesker… Vi er alle i en kontinuerlig utvikling og endring. Vi fortjener egentlig alle sammen at de vi lever sammen med fortsetter å være nysgjerrige på oss…  Så mye man går glipp av hvis man slutter å undre seg..

Undring og nysgjerrighet kan være et fint utgangspunkt for å ha en god samtale med din tenåring i dag!

Jeg mener ikke at vi foreldre gjennom «riktig» kommunikasjon kan hindre depresjoner, men gode samtaler og en nær relasjon vil være til glede for både foreldre og tenåringer. Din interesse for hvem han/hun er har også betydning for utvikling av identitet og selvbilde.

Her kommer tre tips som kan hjelpe foreldre til å være nysgjerrig i samtale med tenåringen sin:

Min yngste datter hjalp med denne illustrasjonen? – her ser du en voksen med store ører, liten munn og et skarpt blikk…

STORE ØRER:  Du har fått to ører og en munn.. det er ikke uten grunn..;) Tål stillhet. Undre dere sammen i stedet for at du kommer med løsninger som du mener er gode.

LITEN MUNN: … slik at du husker at du skal lytte mer enn du prater.

SKARPT BLIKK: let etter ressursene og egenskapene hos dine barn! Aksepter og anerkjenn!

Med dette mener jeg ikke at du skal slutte å gi din ungdom svar, råd og rammer. Iblant trenger ungdom at voksne tar kontrollen. Men kombiner det med undringen! Ungdom trenger ikke alltid spørsmål i retur. Iblant trenger de at du står stødig og viser vei. Men ikke gjør det bestandig! Da går du glipp av så mye på veien…

Et tre som har mistet frukt eller som bærer frukt

Utenfor huset mitt er det et epletre som virkelig har båret frukt i år. Helt vanvittig mange, gode, røde epler (kom og spis de som vil!) Likevel har det også falt mange epler til bakken, som har råtnet, blitt spist på av dyr eller blitt tråkket på. I dag fikk dette meg til å tenke på hvordan vi snakker med ungdommer, som kommer til oss for å få hjelp med problemer (så lett kan altså en assosiasjon oppstå…)

Mange ledere og lærere setter av tid til samtaler med ungdommer som strever med sin fortid (og dermed også nåtid, og i blant framtid). Flere ungdommer jeg har snakket med forteller meg at disse samtalene i blant ikke har hjulpet særlig, noen ganger vært fint i øyeblikket, mens andre ganger ført til positiv og langsiktig endring av en eller flere situasjoner og relasjoner.

En av tingene jeg begynte å tenke da jeg så på de ulike eplene på treet og på bakken, var hvordan vi lytter når ungdommer kommer for å snakke om problemer. Hvilke spørsmål stilles, og hvor beveger nysgjerrigheten seg? Er vi opptatt av å finne ut hvor mye som har blitt ødelagt, hvor mye de som kommer har mistet, eller hva som er verst for dem? Eller leter vi etter det ungdommen ennå har igjen, det som har tålt vinden eller stormene, som har holdt ut og som har overvunnet eller kjempet mot angrepene.

 

Jeg har ikke så stor tro på at det å ”tenke positivt” gjør at det vonde forsvinner. Men jeg tror på å brette ut de gode øyeblikkene, de relasjonene hvor ungdommen sier det er godt å være seg, de mange eller få mestringserfaringene han eller hun bærer med seg, og gjøre dem store. Hva preger disse historiene? Hva gjør at ungdommen ennå husker så mange detaljer i forhold til dem? Og hvordan kan livet bli fylt med flere slike øyeblikk, relasjoner eller erfaringer? Som sagt: Jeg tror ikke at det å tenke positivt får det vonde til å forsvinne. Men jeg tror ved å få flere positive øyeblikk, relasjoner og erfaringer, blir det færre vonde.

Rom for opprør?

Per Fugelli sa mye klokt synes jeg. De siste dager har sosiale medier flommet over av hans visdomsord om å gi mer faen. Jeg er visst ikke alene om å tenke at det er nettopp det jeg burde… Men mener jeg det egentlig? Gjelder det bare meg? Tåler jeg at de rundt meg gjør det? Og viktigst av alt- tåler jeg at ungdommene mine gjør det? Hva med deg?

Dagens ungdom er ifølge Ungdata 2017 hjemmekjære og stort sett fornøyde med foreldre sine. Det er derfor ikke behov for å opponere mot strenge og fraværende foreldre, men de har kanskje behov for å frigjøre seg fra altfor sårbare, nærværende og hjelpsomme foreldre? Som bare ønsker det aller beste… og som vil hjelpe frem barna og ungdommene sine til å frigjøre alle sine talenter, evner og muligheter? Men tåler de at ungdommen gir litt blaffen iblant uten å bli skuffet, lei seg og såret?

Det kreves en viss robusthet å være vitne til de unges strev i ungdomsfasen. Den engelske psykoanalytikeren Donald Winnicotts hevdet at «i ungdommens adskillelseskonflikter ligger kimen til det stoffet som den nye generasjon skal bygge sin fremtid med».  Når ungdom ikke gjør opprør, hva skal de da bygge sin fremtid med?

Har dagens ungdom plass til å protestere og gjøre feil? Smelle i dører og være uenige med foreldrene sine?  Eller har ungdommens opprør nå tatt form av en klump i magen og angst i brystet? I følge forskere har ungdom nå vendt sitt opprør innover.

Jeg undrer meg over hva det gjør med deres livsglede?

Er det sånn at dagens foreldregenerasjon gjør så mye rett at det blir umulig å gjøre opprør?

Ungdom trenger de voksne. De trenger tilstedeværende voksne som TÅLER ungdommens utfordringer, utbrudd, humørsvingninger og feiltrinn. Hvis vi voksne skal gi mer «faen»- så må vi jo la ungdommen få gjøre det også? Eller?

Men hva skal vi gjøre da? Vi vil jo lytte, være tilstede, legge til rette på best mulig måte for utvikling og minst mulig motstand- det er jo helt naturlig at vi foreldre ønsker det. Vi skal vel ikke slutte med det? Nei, jeg mener ikke det. Men vi skal tåle at på tross av vår fortreffelighet så smeller de i dørene, følger ikke våre råd og får kanskje ikke toppkarakterene de «burde» fått..

Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten sier Per Fugelli. Vi foreldre må godta den smerte det er å se at barna våre ikke alltid har det bra- det er en del av det å leve. Det er behov for å skape et større rom for både glede, sorg, utbrudd, dørslenging og feiltrinn. For ungdommene våre skal ut i en tøff verden. De trenger ikke foreldre som gjør alt rett – for da blir det ikke mye rom for å gjøre feil selv… Vi har alle behov for å bli TÅLT, med våre feil, mangler og utilstrekkelighet.. Vi har behov for å bli elsket –  Ikke for alle våre bragder og gode karakterer- men på tross…

Om veiledning og selvbevissthet

I mine første år som ungdomsleder, som nå er over 15 år siden, la jeg tidlig merke til mange av de ungdommene som strevde med livet. Jeg hadde både lært og erfart at det hjalp å prate om ting, så jeg fikk dem til å prate. Vi var mange unge ungdomsledere som satte av tid til samtaler, og som sa de kunne komme til oss med alt. Og de kom. For noen tror jeg problemene ble mindre og mer oversiktlige, men for andre større og mer uoversiktlige. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men merket at jeg noen ganger stod skikkelig fast, med begge beina dypt i gjørma, eller i alvoret, og lurte på hvordan det brått ble så vanskelig å komme opp igjen og få til en mer «happy ending».

Etter noen slike erfaringer startet jeg i veiledning, noe som har gjort den store forskjellen. Veiledning har for meg i blant vært svært ubehagelig, flaut og slitsomt. Det har også gitt meg kick, enorm glede og takknemlighet. Det har fylt meg med ydmykhet og ærefrykt for livet og mennesker jeg først har dømt nedenom og hjem, men senere beundret.

Jeg skulle ønske jeg hadde kjent meg selv bedre, da jeg var yngre leder. Ikke bare mine styrker og svakheter, men mine fordommer, frykter, min måte å møte andre på, at jeg hadde kjennskap til hvordan jeg trodde problemer ble løst også videre.

Så nå reiser jeg rundt og prater om dette vanskelige, men også viktige:

Hvordan tar vi imot ungdommene og deres utfordringer? Hvilke erfaringer har vi om det å snakke om problemer, og når hjelper vi ungdommene – og når gjør vi kanskje vondt verre? Hvordan forstår vi de ulike begreper som dagens ungdom strør om seg; stress, angst, press, psykisk helse, og hvordan møter vi det?

Min drøm er at det overalt i landet skal finnes nære, trygge, uperfekte og bevisste ungdomsledere, som kan ta ungdommene imot – i de vonde dagene så vel som de gode.

VELKOMMEN TIL UNGDOMSLEDERBLOGGEN!

Oss reiseledere imellom.….

Velkommen til bloggen min!

Jeg håper innleggene her vil gi ungdomsforeldre påfyll, inspirasjon og kanskje litt trøst.. For jeg har møtt mange ungdomsforeldre som kjenner på usikkerhet og som føler seg alene med sine bekymringer. Småbarnsforeldrene får mye oppmerksomhet- og det er bra! Men fra foreldrene til de store barna er det stille. Jeg tror ikke det er fordi de har gitt opp eller ikke bryr seg. Jeg tror det handler om at det gjør så vondt. Det er så sårt og vanskelig når tenåringen lukker døren, når han/hun lyver for deg og velger å snakke med helsesøster om sine utfordringer istedet for deg. Det er ingen foreldre som vil dele slikt på sosiale medier, og de bør så absolutt ikke gjøre det heller- jeg mener ikke det. Men det er behov for å løfte frem de store barnas foreldre! De trenger også foredrag, kurs og arenaer der de kan møtes og få påfyll. Det handler jo om det aller viktigste i livet! Vår relasjon til de vi er aller mest glad i. Foreldre trenger ikke kurs for å lære hvordan de skal bli perfekte foreldre slik at de kan gjøre alt riktig, for ungdom trenger ikke perfekte foreldre! Er det noe de ikke trenger så er det akkurat det- i dagens samfunn! Men ungdom trenger foreldre som prioriterer dem, som bryr seg, lytter og gir trygghet. Jeg håper at Samtaleverkstedet sine tilbud vil bli til glede for mange ungdomsforeldre!

Jeg liker å tenke at som mamma er jeg reiseleder på barnas reise gjennom livet. Vi foreldre er så heldige at vi får følge barna våre tett et stykke på reisen. I begynnelsen har vi dem så nær, vi koser og klemmer, skifter bleier og er våkne om natten …. alt er så intenst. Men hver dag vi våkner skal vi jo fremover. Barna lærer å gå, etterhvert løper de…. også løper de bare raskere og raskere.. Vi skal ikke tilbake der vi var tidligere. Tenåringer skal ikke bli barn igjen.. Vi er bare reiseledere for en kort periode, inntil de som er på reise kan språket, kjenner kulturen, har lært seg å ta bussen.. og kanskje til og med begynner å bli nysgjerrige på andre reisemål..

Hva ønsker du at dine barn har med seg i bagasjen? De viktigste tingene er det lurt at du fyller bagasjen med allerede i dag, for tiden går fort! Får du vet ordet av det har de lukket kofferten og reist til flyplassen…

Benytt hver dag til å fylle dine barns bagasje med det som er viktig og snakk med barna dine om livet! De trenger din visdom og erfaring. De trenger den trygghet som du kan gi, og de trenger dine beskrivelser av voksenlivet. Hvilke reisebeskrivelser formidler du forresten?

Stemmen din, ordene dine, kommer barna dine alltid til å bære med seg. Dine ord er viktige. Du er ikke mindre viktig selv om barnet ditt vokser og klarer å ta bussen selv.. Du er kanskje viktigere enn noen gang!

 

Jeg vil veldig gjerne ha kommentarer og innspill! Har du et tema du ønsker jeg skal skrive litt om så send meg en mail: Ann-jeanette@samtaleverkstedet.no