Rom for opprør?

Per Fugelli sa mye klokt synes jeg. De siste dager har sosiale medier flommet over av hans visdomsord om å gi mer faen. Jeg er visst ikke alene om å tenke at det er nettopp det jeg burde… Men mener jeg det egentlig? Gjelder det bare meg? Tåler jeg at de rundt meg gjør det? Og viktigst av alt- tåler jeg at ungdommene mine gjør det? Hva med deg?

Dagens ungdom er ifølge Ungdata 2017 hjemmekjære og stort sett fornøyde med foreldre sine. Det er derfor ikke behov for å opponere mot strenge og fraværende foreldre, men de har kanskje behov for å frigjøre seg fra altfor sårbare, nærværende og hjelpsomme foreldre? Som bare ønsker det aller beste… og som vil hjelpe frem barna og ungdommene sine til å frigjøre alle sine talenter, evner og muligheter? Men tåler de at ungdommen gir litt blaffen iblant uten å bli skuffet, lei seg og såret?

Det kreves en viss robusthet å være vitne til de unges strev i ungdomsfasen. Den engelske psykoanalytikeren Donald Winnicotts hevdet at «i ungdommens adskillelseskonflikter ligger kimen til det stoffet som den nye generasjon skal bygge sin fremtid med».  Når ungdom ikke gjør opprør, hva skal de da bygge sin fremtid med?

Har dagens ungdom plass til å protestere og gjøre feil? Smelle i dører og være uenige med foreldrene sine?  Eller har ungdommens opprør nå tatt form av en klump i magen og angst i brystet? I følge forskere har ungdom nå vendt sitt opprør innover.

Jeg undrer meg over hva det gjør med deres livsglede?

Er det sånn at dagens foreldregenerasjon gjør så mye rett at det blir umulig å gjøre opprør?

Ungdom trenger de voksne. De trenger tilstedeværende voksne som TÅLER ungdommens utfordringer, utbrudd, humørsvingninger og feiltrinn. Hvis vi voksne skal gi mer «faen»- så må vi jo la ungdommen få gjøre det også? Eller?

Men hva skal vi gjøre da? Vi vil jo lytte, være tilstede, legge til rette på best mulig måte for utvikling og minst mulig motstand- det er jo helt naturlig at vi foreldre ønsker det. Vi skal vel ikke slutte med det? Nei, jeg mener ikke det. Men vi skal tåle at på tross av vår fortreffelighet så smeller de i dørene, følger ikke våre råd og får kanskje ikke toppkarakterene de «burde» fått..

Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten sier Per Fugelli. Vi foreldre må godta den smerte det er å se at barna våre ikke alltid har det bra- det er en del av det å leve. Det er behov for å skape et større rom for både glede, sorg, utbrudd, dørslenging og feiltrinn. For ungdommene våre skal ut i en tøff verden. De trenger ikke foreldre som gjør alt rett – for da blir det ikke mye rom for å gjøre feil selv… Vi har alle behov for å bli TÅLT, med våre feil, mangler og utilstrekkelighet.. Vi har behov for å bli elsket –  Ikke for alle våre bragder og gode karakterer- men på tross…

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.