Gi meg karakterboka di, og jeg skal si deg hvem du er…?

Om karakterer, berømmelse – og muligheten for å bli dømt 

Freerangestock.com

For lenge siden leste jeg en bok som jeg tror het «Who you are when nobody’s watching» (takk til Siri, tidenes ungdomsleder på Majorstua..). Det fikk meg blant annet til å begynne å plukke opp tørkepapir på offentlige toalett som hadde havnet på utsiden av søppelbøtta, fremfor å fortelle meg selv (som jeg hadde gjort tidligere) at de som jobbet med renhold trolig ikke ble glad for at jeg blandet meg inn i deres jobb ved å ta opp papiret og kaste det i søppeldunken. (Jeg ble aldri ferdig med boka, og håper egentlig jeg finner den igjen, for jeg vil nok trenge den flere ganger i livet.

Jeg liker de elevene eller ungdommene som blir «mot alle ods»- historier. Det er faktisk en god del av dem som blir det. Kanskje ikke alltid mot alle ods, men i hvert fall mot noen(s).

Jeg sier ikke at jeg anbefaler å droppe ut av skolen, for altfor mye peker i retning av at utdanning på mange måter gjør verden til et bedre sted, både på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå! Likevel finnes det mange ulike personer, idrettsidoler, musikere og skuespillere som på mange måter fikk et et bedre liv da de sluttet å forsøke å passe inn i det forventede livet. De droppet ut av skolen.

Å droppe ut høres innmari latskap ut, og de som har erfart det forteller mest om at skolen rett og slett ble for krevende å bli værende i. Enten det var på grunn av dysleksi, mobbing eller vanskeligheter på hjemmebanen som ødela for nattesøvn og konsentrasjon, så kom de en dag fram til at skolen ikke hjalp dem. Så mens noen med de samme vanskeligheter ble værende, valgte disse ungdommene skolen bort, eller droppet ut, som vi visstnok har landet på å kalle det:

Bryan Adams
Charles Dickens
Claire Monet
Al Pacino
Walt Disney
Nicolas Cage
Johnny Depp

Jeg ser ungdommer daglig, og mitt inntrykk er at de både vil, prøver og ønsker å få til det livet vi fører dem inn i, blant annet skolegang hver dag fra kl.08:30 og utover. Likevel viser tallene oss at nærmere 30 % ”dropper ut” av den. Årsakene er mange, og noen ganger vet vi hvorfor det skjer. Jeg stusser likevel i blant over hvordan vi voksne tillater hverandre å snakke om disse ungdommene, som om denne fasen er fullt og helt avgjørende for resten av livet og dets utfall, karrieremessig og ellers.

Ikke få ganger har jeg overhørt setninger fra voksne rundt som ”hehe, ja, hun skal jo bli lege”, eller ”det eneste han kan bli er…” Og hvis jeg i et opphisset øyeblikk (forsiktig utad selvfølgelig, bare opphisset på innsiden..) forsøkte meg frampå med et «ja, vi kan jo aldri vite hva framtiden bringer heldigvis..» fikk jeg knapt fullføre setningen før det kom en ny i retur om at vi jo måtte være realistiske.

Men hva vet vi egentlig? Ser vi alltid hvem disse er? Karakteren deres? Og da mener jeg ikke bokstaven eller tallet som skal skrives i boka, men «who they are when nobody’s watching».

Heldigvis vil noen si, beklageligvis vil andre si, må de av oss som omgås barn og ungdom snakke om karakterer, om fravær og om viktighet av å prioritere utdanning og skole. Likevel håper jeg vi våger å være mer forsiktige med hvordan vi snakker om å ta ansvar, om å vise respekt for andre og om å gjøre en innsats. For mange av ungdommene som snart ikke kommer til å prioritere skolen (akkurat nå), tar likevel ansvar og gjør en utrolig innsats, og mange av dem respekterer oss også – (selv om de kommer for sent). Men når de kommer, kommer de med vanskeligheter som de ikke alltid rår med selv, men som de heller ikke våger å dele med noen. Skolen blir derfor (for noen ungdommer) stedet hvor de jobber på spreng for ikke å avsløre hva de egentlig er fylt av. Så de klarer ikke følge med, få med seg beskjeder eller ta ansvar for egen læring. Ikke på den måten som kreves eller forventes. Ikke akkurat nå.

Men selv om det er status nå, vet vi likevel ikke alt om dem og deres framtid…

Når alle skal bli sett- blir det ingen igjen til å se…

Vi skal ikke så langt tilbake i tid før det var slektsnavnet ditt som i stor grad definerte hvem du var. Den tid er over. Vi lever i selvrealiseringens tid. Individualismens tid. Vi er fristilt til å kunne skape vår egen identitet, den er ikke lenger gitt av familie eller samfunnet. Det er mye bra med det, men på leting etter vår identitet er vi avhengig av de andres blikk. For det er ikke til å komme unna at vi blir til i møte med hverandre. Vi mennesker er grunnleggende avhengige av hverandre. Ingen er så hjelpeløse som nyfødte menneskebarn. Denne grunnleggende avhengigheten ligger dypt i oss og den kolliderer på et vis med individualismen. For det er nå engang sånn at den teknologiske utviklingen går raskere enn utviklingen i hjernen vår..

Når identiteten ikke lenger er gitt utenfra må hver enkelt skape den. Til en viss grad har mennesker i lang tid vært opptatt av å finne sin identitet (i hvert fall i vår del av verden..), men den individualismen vi ser i dag er et nytt fenomen som gjør mennesker, spesielt barn og unge, sårbare.

Vår tids ungdomsgenerasjon har helt nye arenaer der både identitetsutvikling og sosial kontakt foregår- sosiale medier. Der handler det i liten grad om å «finne seg selv», der handler det om å skape en versjon av seg selv som andre kan like, beundre og se opp til.. Det er en utfordring å utvikle en indre identitet i et samfunn der man  både er fristilt og i tillegg i ung alder begynner å bygge opp en identitet på ulike plattformer, som kanskje i liten grad speiler det indre. Det er jo mange hensyn å ta på sosiale medier… ikke bare skal man legge utfine bilder og kule kommentarer, men de skal jo matche og skape en fin feed… (..for de som ikke vet hva feed er: med det menes at bildene på den sosiale plattformen din matcher i farger og form.)

Jeg tror at mange ungdommers opplevelse av tomhet, kanskje også depressive tanker spinner ut fra denne forventningen om at man til enhver tid skal «prestere seg selv».. I tillegg skal man også helst «være seg selv».. Hva betyr det egentlig å være seg selv?

Professor i sosialpsykologi Tor Johan Ekeland har sagt at «man er seg selv når man glemmer seg selv».  Når tryggheten er på plass har man i større grad kapasitet til å vende blikket bort fra seg selv og mot andre mennesker – det er her kilden til energi og glede ligger mener jeg. Det er når vi vender blikket bort fra oss selv at vi har mulighet til å falle til ro med å være et GODT NOK menneske. Da blir det mindre viktig å prestere seg selv hele tiden.

Ungdom i Norge i dag presterer mye. De trenger tryggheten og stabiliteten som vi foreldre kan gi. Trygghet kan foreldre gi sine barn ved å skape trygge strukturer rundt dem. Når voksenverden blir utydelig kan det skape utfordringer for de som skal vokse opp. For uten grenser og strukturer blir det vanskelig å utvikle en indre struktur. Tryggheten vi kan gi våre barn i form av grenser gir dem muligheten til å utvikle sin indre struktur- sin identitet. Da vil de i større grad kunne vende blikket bort fra antallet likes – og mot andre mennesker! Det kan gi LIVSGLEDE!

Hvor speiler ungdom seg, og hva gjenspeiler jeg?

Det er et stort hav der ute når det kommer til hva og hvem ungdom speiler seg i.

Jeg trenger ikke ramse dem opp, for vi som kjenner ungdom, kjenner også til alt de opplever som viktig, høyst nødvendig og aktuelt for dem. Problemet er bare at det er så altfor mye, noe som gir mange ungdom (blant annet) vanvittig mye hodepine, mageknip og søvnvansker, grunnet  et utrolig høyt indre jag av stress

Det er i grunnen få ting som egentlig er nødvendig, og ungdom trenger i blant å få se det.

De leter «der ute», og der er også vi. Ledere, lærere, veiledere – titlene og rollene er mange. Det de ser er mennesker som har kommet lenger, som har erfaring, som de ser opp til og lytter til. Men jeg stiller meg likevel ofte spørsmålet om jeg egentlig har kommet så mye lenger. Ungdommer jeg samtaler med utfordrer meg stadig, med deres mange refleksjoner allerede i ung alder. De tar kloke grep, fornuftige grep. Flere av dem har allerede lært seg selv å kjenne på en måte som gjør at de tar ansvar, og våger å ikke speile seg overalt der alle andre speiler seg.

Nylig spurte jeg en av de mer erfarne og kloke menn jeg kjenner om når vi slutter å sammenligne oss. (Jeg trodde oppriktig at han var ferdig med den slags…) «Det stopper aldri det, Guro», sa han med et lite smil. «Man vil alltid se på dem som er på samme sted, om det er samme alder, sivil status eller faglig kompetanse – men som vi opplever får til mer».

For driver ikke vi voksne også og speiler oss, sammenligner oss med andre – på en måte som ikke alltid løfter oss opp, men som like gjerne trykker oss ned og skaper både destruktive tanker og indre uro? Jeg møter like mange voksne ledere eller lærere som unge, som i blant kjenner kjenner seg usikre på om de er gode nok. Og jobber vi ut ifra frykt for å mislykkes erfarer vi ofte større mistrivsel og høyere puls (i negativ forstand) enn dersom vi jobber ut ifra troen på å lykkes.

Så hvem er det ungdommen speiler seg i, og hva ser de når de møter meg?

Jeg ønsker så inderlig at når ungdommen speiles hos voksne ledere og lærere, skal de slippe å føle at de må gjemme seg, tilpasse seg, moderere seg eller legge lokk på den de er. At ikke de voksnes usikkerhet i forhold til enkelte temaer eller historier, diagnoser eller ulike uttrykk skal føre til at ungdommene krymper seg eller kjenner på mer skam enn det mange av dem allerede kjenner på. Ungdom trenger ikke først og fremst å hjelpes, oppdras eller belæres. De trenger voksne som våger å vise respekt (latin = se på ny) og som er gode på å reflektere (latin = gi tilbake).

Jeg tror vi best får til dette dersom vi som er voksne våger å ta et skritt til siden, og få muligheten til å se på oss selv på ny, og reflektere over smått og stort som vårt eget liv omfatter.

Ønsker du personlig og profesjonell veiledning, eller undervisning om disse temaene? Ta kontakt!

Hvem snakker med barn og unge om grenser?

Jeg mener årsaken ligger i kombinasjonen usikre foreldre, et mediesamfunn som flommer over av sex, lærere og helsesøstre som ikke snakker om verdier og grenser i all sin iver etter å informere og dele ut kondomer, og ungdommers behov for å tøye grenser, teste ut sin seksualitet og deres umodne hjerne- altså en komplisert kombinasjon, som vi voksne må ta ansvaret for.

Bak historiene om ungdom som opplever krenkelser som voldtekt, deling av intime bilder osv. sitter det ikke bare ungdom, men også fortvilte foreldre som både ønsker og kan være til uvurderlig støtte og hjelp hvis de bare får muligheten.

Det skjer store endringer i hjernen når barn kommer i puberteten. Disse endringene gir fantastiske muligheter for læring, men de er også årsaken til ungdoms manglende evne til blant annet risikovurdering. Ungdom er sårbare og de trenger tett oppfølging av voksne.

Det er vi voksne som må ta ansvaret for den situasjonen som vi når ser hos ungdom. Vi må ta ansvar for deres psykiske helse og vi må ta ansvar for å hjelpe dem til å navigere i et komplekst mediesamfunn med uendelige muligheter. Det er krevende.

Det er lærere og helsesøstre som har tatt hovedansvaret for seksualundervisningen for barn og unge. Mange foreldre opplever det både vanskelig og ubehagelig å snakke med sine barn om seksualitet. Seksualundervisningen i skolen dreier seg om praktiske beskrivelser og informasjon og tar i for liten grad opp de psykiske aspektene knyttet til seksualiteten.
Hvem snakker med barn og unge om grenser? Hvem snakker med dem om menneskeverd og respekt for de grenser andre setter for seg selv? Hvem snakker om seksualiteten som noe vakkert som skjer mellom to mennesker som er glad i hverandre og som respekterer hverandre? Hvilke sterke følelsesmessige forhold som oppstår når seksuell nærhet blir en del av livet?

For snever undervisning fra både lærere og helsesøster, manglende formidling av verdier og refleksjon omkring de følelsesmessige konsekvensene fra foreldre, kombinert med det sex-fikserte språket vi ofte ser i ulike medier og bruk av pornografi som ideal, er viktige deler av årsakene til den seksualiserte adferden vi ser hos unge i dag.

Ungdom har til enhver tid tøyd grenser. Kombinasjonen sex i ung alder, mulighetene for filming og deling, en hjerne under «ombygging», med begrenset evne til risikovurdering er det ser vi konsekvensene av nå.

Ungdom formidler at de er redde for å dele opplevelser med sine foreldre fordi de frykter konsekvenser i form av skuffede og sinte foreldre. Foreldre trenger støtte og veiledning. Dette må tas på alvor i form av flere tilbud om kurs og veiledning for ungdomsforeldre.

Det blir vanskelig for ungdom å navigere når voksne ikke tør være tydelige eller inviterer til en god felles refleksjon og bevisstgjøring omkring problemstillingene. Det er med stor glede jeg leser at i den nye overordnede delen av læreplanen introduseres folkehelse og livsmestring som ett av tre tverrgående temaer som skal inn i norsk skole. Jeg håper disse temaene kan bidra til å utruste de neste generasjoner og jeg håper de kan integreres i skolen på en måte som også kan virke brobyggende mellom ungdom og foreldre.

Man kommer ikke lenger enn der den andre er

«Man kommer ikke lenger enn der den andre er».

For ikke lenge siden snakket jeg med en ungdom. Vi snakket om nye valg, om
endrede mønstre, om å prioritere det vi så på som positivt for vedkommende.
Jeg lurte på om vi kanskje nærmet oss slutten på samtalen, helt til den andre
personen sa noe om at han ikke var helt tilstede i dag. Jeg spurte om han ville
si litt mer om det. Den neste halvtimen tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg, og det ble en viktig oppvekker for min egen del.

De første 45 minuttene var vel egentlig ganske bortkastet…

Begrepet toleransevindu er det spennet av aktivering som er optimalt for et individ, den sonen personen er mest mottakelig for læring og mest oppmerksom.

Jeg møter mange ledere som ønsker å møte ungdommen «der de er». Jeg hører også iveren etter å «ville bevege ungdommen, lede dem, føre dem videre». Og jeg tror ungdom trenger det, i aller høyeste grad. Likevel tror jeg ikke vi får dem ett eneste steg videre, dersom vi ikke ser dem her og nå.

Og noen ganger er det veldig mye vi ikke ser.

Mange ungdommer bærer med seg enormt mange vonde erfaringer, og mange har blitt gode på å holde de vanskelige følelsene inni seg. I denne situasjonen kjente jeg at noe ikke stemte, uten å helt forstå hva det var før etterpå; et fravær av tilstedeværelse.

Dersom ungdommene som kommer til oss ikke kjenner seg ivaretatt følelsesmessig her og nå, går vi begge glipp av mye. Da kan vi snakke om nye tankesett og prioriteringer så mye vi vil – uten at det endrer noe som helst.

Så dagens oppfordring er å ikke tolke og tro, men spørre og sjekke ut med den andre. Du kan risikere å bli meddelt det nåværende. Og bare derfra kan den andre komme seg videre.