Hvor speiler ungdom seg, og hva gjenspeiler jeg?

Det er et stort hav der ute når det kommer til hva og hvem ungdom speiler seg i.

Jeg trenger ikke ramse dem opp, for vi som kjenner ungdom, kjenner også til alt de opplever som viktig, høyst nødvendig og aktuelt for dem. Problemet er bare at det er så altfor mye, noe som gir mange ungdom (blant annet) vanvittig mye hodepine, mageknip og søvnvansker, grunnet  et utrolig høyt indre jag av stress

Det er i grunnen få ting som egentlig er nødvendig, og ungdom trenger i blant å få se det.

De leter «der ute», og der er også vi. Ledere, lærere, veiledere – titlene og rollene er mange. Det de ser er mennesker som har kommet lenger, som har erfaring, som de ser opp til og lytter til. Men jeg stiller meg likevel ofte spørsmålet om jeg egentlig har kommet så mye lenger. Ungdommer jeg samtaler med utfordrer meg stadig, med deres mange refleksjoner allerede i ung alder. De tar kloke grep, fornuftige grep. Flere av dem har allerede lært seg selv å kjenne på en måte som gjør at de tar ansvar, og våger å ikke speile seg overalt der alle andre speiler seg.

Nylig spurte jeg en av de mer erfarne og kloke menn jeg kjenner om når vi slutter å sammenligne oss. (Jeg trodde oppriktig at han var ferdig med den slags…) «Det stopper aldri det, Guro», sa han med et lite smil. «Man vil alltid se på dem som er på samme sted, om det er samme alder, sivil status eller faglig kompetanse – men som vi opplever får til mer».

For driver ikke vi voksne også og speiler oss, sammenligner oss med andre – på en måte som ikke alltid løfter oss opp, men som like gjerne trykker oss ned og skaper både destruktive tanker og indre uro? Jeg møter like mange voksne ledere eller lærere som unge, som i blant kjenner kjenner seg usikre på om de er gode nok. Og jobber vi ut ifra frykt for å mislykkes erfarer vi ofte større mistrivsel og høyere puls (i negativ forstand) enn dersom vi jobber ut ifra troen på å lykkes.

Så hvem er det ungdommen speiler seg i, og hva ser de når de møter meg?

Jeg ønsker så inderlig at når ungdommen speiles hos voksne ledere og lærere, skal de slippe å føle at de må gjemme seg, tilpasse seg, moderere seg eller legge lokk på den de er. At ikke de voksnes usikkerhet i forhold til enkelte temaer eller historier, diagnoser eller ulike uttrykk skal føre til at ungdommene krymper seg eller kjenner på mer skam enn det mange av dem allerede kjenner på. Ungdom trenger ikke først og fremst å hjelpes, oppdras eller belæres. De trenger voksne som våger å vise respekt (latin = se på ny) og som er gode på å reflektere (latin = gi tilbake).

Jeg tror vi best får til dette dersom vi som er voksne våger å ta et skritt til siden, og få muligheten til å se på oss selv på ny, og reflektere over smått og stort som vårt eget liv omfatter.

Ønsker du personlig og profesjonell veiledning, eller undervisning om disse temaene? Ta kontakt!

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.