Om å ta vare på seg selv og parforholdet…

Kjære foreldre,

Ta vare på deg selv og på hverandre! Det er noe av det viktigste du kan gjøre for barna dine. Som foreldre er vi forbilder, det er vi som er ansvarlige for tonen i hjemmet. Hvis du tar hensyn til deg selv lærer du barna dine at de også kan ta hensyn til seg selv. Vi snakker om ungdomsgenerasjonen nå som «generasjon prestasjon». Men kanskje er også vi foreldre «generasjon prestasjon»? Jeg møter mange slitne foreldre som både er blekkspruter og seigmenn…. De lar seg tøye til det ytterste, samtidig som de gjør karriere, trener, lager gourmetmat, og i disse førjulsdager pakker de inn enorme mengder gaver… og løper på alt som er av julegrantenninger og avslutninger.

Ikke glem å slappe av litt!! Når du sier at du ikke orker gir du tenåringen din også lov til det… Dagens ungdomsgenerasjon trenger det. Det er mye god helse i det!! Du er en god rollemodell når du ligger litt på sofaen iblant – og når du tar hensyn til deg selv.

Prioriter også parforholdet ditt! Sett iblant forholdet foran andre hensyn. Fortell gjerne barna at dere er viktige for hverandre og at dere trenger tid sammen. Da er dere gode forbilder! Jesper Juul har sagt at «det viktigste du kan gi barna dine er å holde sammen med deres mamma/pappa».  Jeg er nå på et tre dagers kurs på Modum Bad for å sertifiseres som kursveileder i PREP samlivskurs. Jeg kommer til å holde samlivskurs i tillegg til foredrag for tenåringsforeldre fremover. Dette henger tett sammen mener jeg. Samlivskurs er ikke for dere som sliter veldig i parforholdet, dere bør oppsøke en parterapeut. Det er for dere som setter parforholdet høyt og som vil investere i hverandre! Det er en god investering som garantert vil gi avkastning i fremtiden. Til glede for deg, din partner og for barna deres!

Lenge leve kjærligheten!!

Frykt for å være annerledes

I flere år har jeg jobbet med ungdom som av voksne (også de med mange års erfaring og faglig kompetanse) i blant har blitt kalt «de svake», «vanskelige», «umulige» eller andre kategorier som ikke akkurat stråler av muligheter for mestring av eget liv.

Min oppfatning er at disse merkelappene i større grad hemmer oss eller fører til stigmatisering, fremfor at det hjelper oss eller dem vi ønsker skal få det bedre. For heldigvis ønsker disse voksne absolutt det. Men likevel – en liten skjerpings til oss voksne på språkbruken (eller menneskesynet..?)

Det jeg vil ta opp i dette innlegget er hvordan vi møter disse elevene, som jeg mener ikke ER vanskelige, umulige, eller noe som helst annet, men som HAR det vanskelig, sammenlignet med mange rundt seg. De lærer gjerne mye «the hard way», på en måte som mange av oss andre ikke gjør, men de mister også mye. Dette merker de selv, og det gjør at de ofte føler seg annerledes sammenlignet med dem rundt seg.

Når vi, som jobber med barn og unge, i blant setter oss ned med ulike elever, for å blant annet sette opp mål for en bedre skolehverdag, står vi i fare for å glemme noe viktig. Å bekrefte følelsen av være annerledes, samt sørge for mestring av den hverdagen de faktisk lever i og erfarer. Ikke rent sjelden har dette blitt synlig (i etterkant) når enten eleven eller læreren har hatt for mye fokus på at de skal klare det samme som alle andre – altså at ønsket om å være som andre indirekte blir målet. Intensjonen er gjerne god, men ofte sitter eleven igjen med en følelse av å mislykkes, pluss at følelsen av å være annerledes ofte blir forsterket, og ikke på en positiv måte.

Å være annerledes, og i blant måtte trenge noe annet enn andre rundt seg, kan oppleves vanskelig – også for voksne. Idealet om å være lik hverandre skinner fort igjennom våre fraser om at «ulikhet er en fin ting», og «vi trenger forskjellene» eller «du er god nok som du er». Jeg tror vi trenger å begynne å begynne å mene dette, fremfor å frykte annerledesheten, når den for en kort eller lengre stund inntreffer våre egne eller andres liv.

Jeg tror ikke det oppleves godt å bli sett på som «svak», «vanskelig» eller «umulig», og jeg tror det gjør noe med oss voksne å kalle andre dette. Likevel tror jeg ikke vi skal være like redde for å bekrefte følelsen barnet eller ungdommen har om å faktisk kjenne seg annerledes. Kanskje kan det være lurt å si noe om at han eller hun ikke er alene om å ha det sånn, og at mange barn og unge (og også voksne) i blant trenger noe annet enn mange rundt seg. Enkelte har av ulike årsaker ikke fått med seg den kunnskapen og lærdommen andre har fått (faglig eller sosialt), og vil dermed ikke ha de samme forutsetninger for å mestre de situasjonene som de fleste rundt dem gjør. Det å erkjenne at disse barna og ungdommene derfor har det annerledes og kan trenge noe annet, kan ofte gi dem en følelse av lettelse, fordi det gir aksept til den de er nå – framfor at de burde være et annet sted eller være en annen.

Flere som har mistet mye av sin barndom, utvikler i blant en større selvrefleksjon og selvbevissthet enn mange rundt seg, dersom de blir møtt på en måte som oppleves god av voksne rundt seg. Mange erfarer da at de ikke bare har mistet noe, men også fått noe, som de kan dra nytte av. Noen ganger er det først der forskjellen og ulikheten verdsettes, også av dem selv.

Mye av det som i blant rammer barn og unge er vondt og vanskelig, og det bør være et mål at de skal få det bedre. Og her trengs det voksne som har tid og tålmodighet til å stå sammen med dem, i denne følelsen av å kjenne seg annerledes eller ulik andre, ved å bekrefte det og ta hensyn til det. Slik blir det større muligheter for å kunne mestre livet, slik det faktisk er.

Om utrygghet og følelser

Enten vi er unge eller eldre kan vi i blant kjenne oss utrygge eller føle oss truet. Våre liv, framtid, vennskap, familieforhold eller posisjon blir i blant utfordret, og vi blir redde for å miste noe eller noen. Ofte skulle jeg ønske dette lå lengre framme på netthinnen – når vi i blant smeller løs eller andre smeller løs mot oss. For ofte føler vi ikke bare i forhold til her og nå, men vi har med oss hele vårt liv inn i det aktuelle øyeblikket vi reagerer.

Jeg hater (vurderte å bytte ut ordet «hater» med «misliker sterkt», men lot være…) hvordan følelser blir snakket om i dagligtalen. «Hun er så følsom», som om det måleapparatet er det som er minst verdt å lytte til. Eller «vær saklig» eller «du overreagerer», altså; forsøk å legge dine følelser (deg selv og dine erfaringer) til side.

Det vi kjenner på i møte med andre, eller i forhold til et tema eller en sak ER REELT. Likevel ser vi at vi reagerer ulikt, og også ser ut til å føle ulikt i situasjonen. Dette kan gjelde i en diskusjon, et møte, eller i andre konfliktfylte situasjoner. Når jeg møter en annen, møter jeg det mennesket med hele meg – altså med alt jeg har erfart, bevisst og ubevisst. Det betyr at andre kan trigge ting hos meg, som jeg ikke alltid er bevisst eller kjenner til.

Ikke sjelden når jeg i terapi eller veiledning stiller spørsmålet: «hva minner dette deg om?», blir folk overrasket (for de har jo ikke opplevd akkurat dette før). Likevel kommer det ofte et svar som ikke overrasker dem, men som gjør deres reaksjon og følelser forståelig for dem selv.

Følelser er et instrument som forteller oss mye om oss selv og om erfaringer som har satt spor, og det å kjenne deg selv er noe av det viktigste du kan gjøre dersom du ønsker gode relasjoner. Ikke vær redd dine egne eller andres følelser, men vær nysgjerrig og forsøk å finne ut hva disse reaksjonene egentlig handler om.  Da er det også lettere å ikke «frike ut», grunnet egne eller andre sterke følelser, men kunne stå stødigere selv om man i øyeblikket kan kjenne seg utrygg eller føle seg truet.

Hvert hjem har sin egen tone…

Kjære foreldre,

Hvert hjem har sin egen tone. Hvordan er tonen hjemme hos dere?

Det du er bevisst kan du gjøre noe med, det du ikke er bevisst gjør noe med deg.

Tonen i hjemmet gjør noe med deg og de du lever sammen med. Det er mange ting som blir så vanlige for oss at vi ikke legger merke til det i det daglige. Vi har alle våre vaner og måter å både si og gjøre ting på som er selvfølgelige for oss. Så selvfølgelige at vi ikke engang tenker over det. Alle disse ubevisste tanker og handlinger preger våre liv i stor grad.

Lytt til grunntonen som preget ditt hjem. Er den lys? Blid? Er den mutt? Sint? Optimistisk? Eller kanskje tung og mørk? Ambisiøs? Det er vi voksne som setter tonen i ett hjem, det er vi som må ta ansvaret for grunntonen i hjemmet. Selvfølgelig vil tonene variere fra dag til dag, noen dager er lyse, andre er mørkere. Men grunntonen er noe annet, det er den som ligger under alle de daglige variasjonene. Den preges av hvordan man snakker til hverandre. Den tonen er egentlig en følelse, den følelsen som sitter i kroppen til de som bor i huset. Følelsen som de tar med seg ut på skolen, på jobben og på fritidsaktivitetene. Grunntonen preger hvordan du og dine nærmeste møter verden rett og slett. Den er malen for hvordan dine barn snakker med venner, lærere og andre voksne. Er grunntonen i hjemmet deres preget av respekt? Både for andre mennesker og dere selv?

Endring starter alltid med en bevisstgjøring. Det du ikke er bevisst gjør nemlig noe med deg…  Ønsker du en endring i grunntonen i deres hjem? Da må den endringen begynne med deg! Fordi du er viktig!

Foreldre har stor makt. Det er ikke slik at selv om ungdommen din har blitt høyere enn deg, finner veien og kan lage seg mat selv så trenger han/hun deg ikke så mye som før. Han trenger deg mer enn noen gang! Hun trenger å kjenne at du står stødig når hun er ustø. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er du som er voksen. Det er vi voksne som lager malen for hvordan vi skal ha det i vårt hjem. Endringen må begynne med deg. Du er viktig!