Frykt for å være annerledes

I flere år har jeg jobbet med ungdom som av voksne (også de med mange års erfaring og faglig kompetanse) i blant har blitt kalt «de svake», «vanskelige», «umulige» eller andre kategorier som ikke akkurat stråler av muligheter for mestring av eget liv.

Min oppfatning er at disse merkelappene i større grad hemmer oss eller fører til stigmatisering, fremfor at det hjelper oss eller dem vi ønsker skal få det bedre. For heldigvis ønsker disse voksne absolutt det. Men likevel – en liten skjerpings til oss voksne på språkbruken (eller menneskesynet..?)

Det jeg vil ta opp i dette innlegget er hvordan vi møter disse elevene, som jeg mener ikke ER vanskelige, umulige, eller noe som helst annet, men som HAR det vanskelig, sammenlignet med mange rundt seg. De lærer gjerne mye «the hard way», på en måte som mange av oss andre ikke gjør, men de mister også mye. Dette merker de selv, og det gjør at de ofte føler seg annerledes sammenlignet med dem rundt seg.

Når vi, som jobber med barn og unge, i blant setter oss ned med ulike elever, for å blant annet sette opp mål for en bedre skolehverdag, står vi i fare for å glemme noe viktig. Å bekrefte følelsen av være annerledes, samt sørge for mestring av den hverdagen de faktisk lever i og erfarer. Ikke rent sjelden har dette blitt synlig (i etterkant) når enten eleven eller læreren har hatt for mye fokus på at de skal klare det samme som alle andre – altså at ønsket om å være som andre indirekte blir målet. Intensjonen er gjerne god, men ofte sitter eleven igjen med en følelse av å mislykkes, pluss at følelsen av å være annerledes ofte blir forsterket, og ikke på en positiv måte.

Å være annerledes, og i blant måtte trenge noe annet enn andre rundt seg, kan oppleves vanskelig – også for voksne. Idealet om å være lik hverandre skinner fort igjennom våre fraser om at «ulikhet er en fin ting», og «vi trenger forskjellene» eller «du er god nok som du er». Jeg tror vi trenger å begynne å begynne å mene dette, fremfor å frykte annerledesheten, når den for en kort eller lengre stund inntreffer våre egne eller andres liv.

Jeg tror ikke det oppleves godt å bli sett på som «svak», «vanskelig» eller «umulig», og jeg tror det gjør noe med oss voksne å kalle andre dette. Likevel tror jeg ikke vi skal være like redde for å bekrefte følelsen barnet eller ungdommen har om å faktisk kjenne seg annerledes. Kanskje kan det være lurt å si noe om at han eller hun ikke er alene om å ha det sånn, og at mange barn og unge (og også voksne) i blant trenger noe annet enn mange rundt seg. Enkelte har av ulike årsaker ikke fått med seg den kunnskapen og lærdommen andre har fått (faglig eller sosialt), og vil dermed ikke ha de samme forutsetninger for å mestre de situasjonene som de fleste rundt dem gjør. Det å erkjenne at disse barna og ungdommene derfor har det annerledes og kan trenge noe annet, kan ofte gi dem en følelse av lettelse, fordi det gir aksept til den de er nå – framfor at de burde være et annet sted eller være en annen.

Flere som har mistet mye av sin barndom, utvikler i blant en større selvrefleksjon og selvbevissthet enn mange rundt seg, dersom de blir møtt på en måte som oppleves god av voksne rundt seg. Mange erfarer da at de ikke bare har mistet noe, men også fått noe, som de kan dra nytte av. Noen ganger er det først der forskjellen og ulikheten verdsettes, også av dem selv.

Mye av det som i blant rammer barn og unge er vondt og vanskelig, og det bør være et mål at de skal få det bedre. Og her trengs det voksne som har tid og tålmodighet til å stå sammen med dem, i denne følelsen av å kjenne seg annerledes eller ulik andre, ved å bekrefte det og ta hensyn til det. Slik blir det større muligheter for å kunne mestre livet, slik det faktisk er.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.