What doesn’t kill you…

What doesn’t kill you might makes you stronger…

Det slo meg en dag at det å vokse virkelig kan gjøre ganske vondt. Vokse fysisk, vokse i dybde og kunnskap, og det å vokse for å takle og ta imot livet slik det faktisk er.

Det er noe instinktivt i oss mennesker som vil unngå smerte. Den sunne angsten hjelper oss bort fra relasjoner og situasjoner som er skadelige og farlige for oss, som reduserer eller ødelegger liv. Noen steder er det ikke rom for vekst, fordi tryggheten er utenfor rekkevidde. Ikke alt skal man bli værende i, og det å flykte er noen ganger livsnødvendig.

Andre ganger slår den samme følelsen ut – angsten, uten at det er farlig, uten at vi egentlig trenger å flykte. Dersom vi ikke stopper opp, kan det hende at vi allerede har stukket av. Dette kan skje ved å bryte opp fra et sted, en jobb, slå opp med kjæresten eller et vennskap, gå vekk fra en situasjon, ta Paracet for syvende dag på rad for hodepine eller andre ulike «flukter» vi mennesker tar. Noen ganger handler det om vaner, andre ganger selverfarte «jeg måtte bare vekk» eller «det funker jo i øyeblikket», rett og slett fordi vi ikke aldri har forsøkt å gjøre noe annet. Og jeg sier ikke at det er feil å gjøre disse tingene, gjerne fortsett livet ut. Men jeg vil våge å påstå at du kan risikere å ikke vokse.

Ofte har vi mange flere alternativer enn vi tror, men vi har i blant for dårlig tid til å forsøke å finne dem. Det kan nemlig kreve hardt arbeid og mye vilje å velge noe annet enn å flykte fra ubehaget, det vanskelige, vonde eller triste. Alt det som er med å gi oss mennesker dybde, økt empati, erfaringer som senere vil gjøre oss rustet til å tåle livet – på godt og vondt.

Jeg snakker med mange unge som har få erfaringer med å si ifra at de trenger noe, strever med noe eller for eksempel blir såret. De har gjerne mange erfaringer med å stå i det vanskelige eller vonde, hvor det ikke er farlig nok til at de trenger å flykte, men hvor likevel livskvaliteten og friheten i ulik grad begynner å reduseres.

Før kunne jeg bli provosert av denne setningen, men nå må jeg si meg enig: Det handler virkelig ofte om hvordan vi tar det, fremfor hvordan vi har det.

Vi kan ikke, og vi trenger ikke alltid stikke av. Vi trenger heller ikke alltid bli og «lide i stillhet». Det finnes alternativer som er gode, som oppleves (og oppriktig er) mer selvvalgte, hvor man kan ta ansvar for seg selv, ta vare på deg selv – og møte det ubehagelige, vonde eller vanskelige på en måte som fremmer vekst og utvikling. Og det trenger de unge! De trenger å vokse i erfaringer på å ta grep og ta ansvar i møte med det som kjennes som angstskapende rundt dem. Og til det trengs trygge erfarne voksne, som er gode på å stoppe opp, sortere vondt eller vanskelig fra farlig og livshemmende, og som har god tid til å ta dem imot og roe dem. Tabletter mot angst gis ut alt for lett, fordi det i blant er mangel på voksne som har tid og kunnskap!

Det å utruste ungdom til å prioritere, kjempe for noe, protestere eller si ifra er mer verdt enn å sammen med dem skyndte seg forbi det vonde. På den måten bygger de opp forsvar til å tåle vanskeligere prøvelser senere.

Så møter du på en ungdom som strever eller møter motgang, som du umiddelbart ikke tenker er farlig eller skadelig slik at flukt bør tas i bruk, vil jeg oppfordrer til tre ting.

1. Ikke få samme «panikk» som ungdommen, selv om det å anerkjenne følelsen kan være et bra sted å starte. (Eks. «Jeg skjønner dette kan frike deg ut», hvis det var setningen som ble uttalt av ungdommen..)

2. Hjelp dem å flytte synspunkt og få fram alternativene, hva som kan gjøre det lettere eller bedre å stå i det som er vanskelig.

3. Spør dem om hva de håper å sitte igjen med på andre siden dersom de ikke flykter, men heller finner andre måter å ta valg/prioritere/sette grenser i situasjonen eller relasjonen de da selv velger å bli i.

Det kan bli en spennende samtale, hvor uante ideer og muligheter kan finne sted. Og ikke minst, som jeg tenker er en fin ting: du er med å utruste ungdom til å takle og håndtere egen smerte, vanskelighet, sorg eller annet – og det skaper vekst, utvikling og livsmestring.

LagreLagre

LagreLagre

Om å være raus i 2018…

Det første jeg tenker på når jeg hører noen beskrives som rause er penger. At de spanderer på andre og gir fine gaver som et symbol på at de bryr seg og vil andre vel. Det er en fin måte å vise raushet på! Men å være raus handler jo også om å unne andre glede, fremgang og suksess. Det er muligens litt mer krevende? Vel, jeg tenker det avhenger av hvordan du har det med deg selv. Opplever du at livet er godt, at du er god nok og fornøyd med ditt eget liv er det lettere å unne andre det gode. Sliter man med en følelse av å ikke strekke til, ikke nå opp til egne eller andres standarer blir det vanskeligere. Å være raus i 2018 handler for meg mye om å være raus med meg selv…. – men er det særlig raust da?

Ja, jeg tror det. For hvis jeg er raus med meg selv kan jeg kanskje i større grad tåle mine egne feiltrinn, mangler og utilstrekkelighet. Da blir jeg tryggere og mer fornøyd med livet. Kanskje er det veien til raushet overfor de rundt meg? For vi strekker jo ikke 100% til noen av oss og det behøver ikke være et mål heller.

Det bildet her er den fineste gaven jeg har fått av mannen min. Det er helt sant! Et kort! For meg sier dette kortet mer en 1000 ord. Bildet vitner om raushet, kjærlighet og det får meg til å føle meg trygg. Trygg på at jeg er elsket, selv om jeg blir eldre for hver dag som går. Trygg på at han kommer til å fortsette å ta oppvasken… og at han også ønsker å beholde lidenskapen selv om nattkjolen blir lengre, knestrømpene og tøflene kommer på og håret blir enten borte eller grått. Det er godt det! Det handler om raushet for meg. Skal et forhold overleve over tid trengs det raushet, man må faktisk tåle hverandre.

 

Så lurer du kanskje på hva dette bildet gjør på en foreldreblogg? For bør ikke den handle om foreldrerollen? Vel, det er akkurat det dette handler om. For holdningen vi voksne har til oss selv, hverandre og til mennesker rundt oss tar vi med oss i møtet med barna våre. De blir til i møte med oss og vi blir til i møtet med dem. Hvis du er raus med deg selv, tillater feil, mangler og utilstrekkelighet- så blir du kanskje rausere med de rundt deg også? For hverken du eller de kommer til å strekke til.

Strekke til? Hva betyr egentlig det? For hvem har satt standaren for å strekke til? Det er nok mest sannsynlig du selv som har satt den… Kanskje behøver den justering? Standaren blir ofte satt ut i fra en ide om hvordan livet bør være, men det er jo bare en IDE. Den handler ikke om virkeligheten slik den egentlig er. Standaren vi måler oss selv og andre i forhold til er en fiktiv ide mener jeg. Den ideen kommer kanskje fra sosiale medier i stor grad nå? Det lille glimtet vi får inn i hverandres liv, men som overhode ikke representerer virkeligheten.

Som foreldre kan vi være med på å påvirke våre barns ideer om hvordan livet bør være. Det kan kanskje være lurt å tenke litt gjennom hva slags ideer vi sår i dem?

Hvis våre ideer for hvordan livet skal være kan preges av RAUSHET har jeg tro på at livet blir bedre for de fleste av oss. For hvem sa at livet skal være lett? Hvem sa at dagene bare skal være gode?

Kanskje kan de bli litt bedre hvis vi klyper hverandre litt på rompa mens vi tar oppvasken?

 

 

 

 

Hvor frie er de som er helt frie?

Jeg synes å merke at mange i den eldste generasjonen lærte å leve med mye. Du merker det på dem. De vokste opp under enklere kår, og måtte ta til takke med mindre. Å syte og klage var ikke til noe hjelp, så det var like greit å gjøre som man fikk beskjed om – ikke gråt og ikke vis følelser. Og slik lærte de å holde inne og stå i det vanskelige.

Generasjonen over meg har nok strevd noe på grunn av dette, men også våget å gjøre opprør mot noe av det. Det har vært mer åpenhet, flere har sagt ifra, begynt å bruke stemmen sin, reagert, brutt ut av relasjoner eller situasjoner, våget å vise sårbarhet. Og på grunn av dette, eller gjennom dette, har mange erfart noe mer frihet og selvstendighet.

Min generasjon kom med en enda større åpenhet og frihet, hvor det meste var greit å snakke om, fremtiden lå foran oss med kanskje mer enn én arbeidsplass, mer enn ett bosted, mer enn én vei eller mulighet.

Så har vi nå denne ungdomsgenerasjonen som har en merkelig kombinasjon av at ”alle muligheter ligger foran deg, du kan bli hva du vil”, og følelsen av å være så langt fra fri og selvstendig som mulig. Heldigvis ikke alle, men likevel altfor mange.

  • De skal være unike, samtidig er de livredde for å skille seg ut.
  • De strever med både angst, depresjon og relasjoner og kommunikasjon, og ingen ønsker å si ifra til noen – i hvert fall ikke muntlig, av frykt for hva den andre vil si, tenke eller føle. Jeg vet ennå ikke om det handler om konfliktskyhet eller omsorg, men det virker som om frykten for ubehaget som en konflikt kan medføre er langt større enn selve ubehaget.
  • Den største børen jeg synes å se legges på dem (av dem selv) er likevel dette: Ingen må se det dersom jeg strever.

Jeg har ikke alle svar på hva som skjer, hvordan og hvorfor, men det virker som at sammen med alle valgmuligheter og den store friheten, og de forventninger og krav som stilles av dem selv, blir det for mye å bære. Og at det å skape seg selv er enda mer strevsomt enn å finne og kjenne seg selv – som de fleste av oss bruker et helt liv på.

Og jeg tenker vi bør på få til bedre!

  • Vi bør få til bedre å faktisk mene og vise at det er lov å leve ulike liv, vise ulike følelser, kjenne på ulike smerter, ha ulike meninger, bære på ulike laster – selv om det da vil bli synlig at vi ikke er som ”alle andre”, noe ingen av oss er.
  • Vi bør få til bedre å selv dele av vår svakhet, vår begrensning – og slik vise ovenfor ungdommer at vi mennesker har begrensninger – og at det er normalt å erfare det.
  • VI bør få til bedre å slappe mer av – og vise at livet ikke trenger å være mer stress enn du gjør det til selv.

GENERASJON PRESTASJON:

VI SKAL PRESTERE BEDRE I MØTE MED DERE VED Å PRESTERE MINDRE!