Hvor frie er de som er helt frie?

Jeg synes å merke at mange i den eldste generasjonen lærte å leve med mye. Du merker det på dem. De vokste opp under enklere kår, og måtte ta til takke med mindre. Å syte og klage var ikke til noe hjelp, så det var like greit å gjøre som man fikk beskjed om – ikke gråt og ikke vis følelser. Og slik lærte de å holde inne og stå i det vanskelige.

Generasjonen over meg har nok strevd noe på grunn av dette, men også våget å gjøre opprør mot noe av det. Det har vært mer åpenhet, flere har sagt ifra, begynt å bruke stemmen sin, reagert, brutt ut av relasjoner eller situasjoner, våget å vise sårbarhet. Og på grunn av dette, eller gjennom dette, har mange erfart noe mer frihet og selvstendighet.

Min generasjon kom med en enda større åpenhet og frihet, hvor det meste var greit å snakke om, fremtiden lå foran oss med kanskje mer enn én arbeidsplass, mer enn ett bosted, mer enn én vei eller mulighet.

Så har vi nå denne ungdomsgenerasjonen som har en merkelig kombinasjon av at ”alle muligheter ligger foran deg, du kan bli hva du vil”, og følelsen av å være så langt fra fri og selvstendig som mulig. Heldigvis ikke alle, men likevel altfor mange.

  • De skal være unike, samtidig er de livredde for å skille seg ut.
  • De strever med både angst, depresjon og relasjoner og kommunikasjon, og ingen ønsker å si ifra til noen – i hvert fall ikke muntlig, av frykt for hva den andre vil si, tenke eller føle. Jeg vet ennå ikke om det handler om konfliktskyhet eller omsorg, men det virker som om frykten for ubehaget som en konflikt kan medføre er langt større enn selve ubehaget.
  • Den største børen jeg synes å se legges på dem (av dem selv) er likevel dette: Ingen må se det dersom jeg strever.

Jeg har ikke alle svar på hva som skjer, hvordan og hvorfor, men det virker som at sammen med alle valgmuligheter og den store friheten, og de forventninger og krav som stilles av dem selv, blir det for mye å bære. Og at det å skape seg selv er enda mer strevsomt enn å finne og kjenne seg selv – som de fleste av oss bruker et helt liv på.

Og jeg tenker vi bør på få til bedre!

  • Vi bør få til bedre å faktisk mene og vise at det er lov å leve ulike liv, vise ulike følelser, kjenne på ulike smerter, ha ulike meninger, bære på ulike laster – selv om det da vil bli synlig at vi ikke er som ”alle andre”, noe ingen av oss er.
  • Vi bør få til bedre å selv dele av vår svakhet, vår begrensning – og slik vise ovenfor ungdommer at vi mennesker har begrensninger – og at det er normalt å erfare det.
  • VI bør få til bedre å slappe mer av – og vise at livet ikke trenger å være mer stress enn du gjør det til selv.

GENERASJON PRESTASJON:

VI SKAL PRESTERE BEDRE I MØTE MED DERE VED Å PRESTERE MINDRE!

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.