What doesn’t kill you…

What doesn’t kill you might makes you stronger…

Det slo meg en dag at det å vokse virkelig kan gjøre ganske vondt. Vokse fysisk, vokse i dybde og kunnskap, og det å vokse for å takle og ta imot livet slik det faktisk er.

Det er noe instinktivt i oss mennesker som vil unngå smerte. Den sunne angsten hjelper oss bort fra relasjoner og situasjoner som er skadelige og farlige for oss, som reduserer eller ødelegger liv. Noen steder er det ikke rom for vekst, fordi tryggheten er utenfor rekkevidde. Ikke alt skal man bli værende i, og det å flykte er noen ganger livsnødvendig.

Andre ganger slår den samme følelsen ut – angsten, uten at det er farlig, uten at vi egentlig trenger å flykte. Dersom vi ikke stopper opp, kan det hende at vi allerede har stukket av. Dette kan skje ved å bryte opp fra et sted, en jobb, slå opp med kjæresten eller et vennskap, gå vekk fra en situasjon, ta Paracet for syvende dag på rad for hodepine eller andre ulike «flukter» vi mennesker tar. Noen ganger handler det om vaner, andre ganger selverfarte «jeg måtte bare vekk» eller «det funker jo i øyeblikket», rett og slett fordi vi ikke aldri har forsøkt å gjøre noe annet. Og jeg sier ikke at det er feil å gjøre disse tingene, gjerne fortsett livet ut. Men jeg vil våge å påstå at du kan risikere å ikke vokse.

Ofte har vi mange flere alternativer enn vi tror, men vi har i blant for dårlig tid til å forsøke å finne dem. Det kan nemlig kreve hardt arbeid og mye vilje å velge noe annet enn å flykte fra ubehaget, det vanskelige, vonde eller triste. Alt det som er med å gi oss mennesker dybde, økt empati, erfaringer som senere vil gjøre oss rustet til å tåle livet – på godt og vondt.

Jeg snakker med mange unge som har få erfaringer med å si ifra at de trenger noe, strever med noe eller for eksempel blir såret. De har gjerne mange erfaringer med å stå i det vanskelige eller vonde, hvor det ikke er farlig nok til at de trenger å flykte, men hvor likevel livskvaliteten og friheten i ulik grad begynner å reduseres.

Før kunne jeg bli provosert av denne setningen, men nå må jeg si meg enig: Det handler virkelig ofte om hvordan vi tar det, fremfor hvordan vi har det.

Vi kan ikke, og vi trenger ikke alltid stikke av. Vi trenger heller ikke alltid bli og «lide i stillhet». Det finnes alternativer som er gode, som oppleves (og oppriktig er) mer selvvalgte, hvor man kan ta ansvar for seg selv, ta vare på deg selv – og møte det ubehagelige, vonde eller vanskelige på en måte som fremmer vekst og utvikling. Og det trenger de unge! De trenger å vokse i erfaringer på å ta grep og ta ansvar i møte med det som kjennes som angstskapende rundt dem. Og til det trengs trygge erfarne voksne, som er gode på å stoppe opp, sortere vondt eller vanskelig fra farlig og livshemmende, og som har god tid til å ta dem imot og roe dem. Tabletter mot angst gis ut alt for lett, fordi det i blant er mangel på voksne som har tid og kunnskap!

Det å utruste ungdom til å prioritere, kjempe for noe, protestere eller si ifra er mer verdt enn å sammen med dem skyndte seg forbi det vonde. På den måten bygger de opp forsvar til å tåle vanskeligere prøvelser senere.

Så møter du på en ungdom som strever eller møter motgang, som du umiddelbart ikke tenker er farlig eller skadelig slik at flukt bør tas i bruk, vil jeg oppfordrer til tre ting.

1. Ikke få samme «panikk» som ungdommen, selv om det å anerkjenne følelsen kan være et bra sted å starte. (Eks. «Jeg skjønner dette kan frike deg ut», hvis det var setningen som ble uttalt av ungdommen..)

2. Hjelp dem å flytte synspunkt og få fram alternativene, hva som kan gjøre det lettere eller bedre å stå i det som er vanskelig.

3. Spør dem om hva de håper å sitte igjen med på andre siden dersom de ikke flykter, men heller finner andre måter å ta valg/prioritere/sette grenser i situasjonen eller relasjonen de da selv velger å bli i.

Det kan bli en spennende samtale, hvor uante ideer og muligheter kan finne sted. Og ikke minst, som jeg tenker er en fin ting: du er med å utruste ungdom til å takle og håndtere egen smerte, vanskelighet, sorg eller annet – og det skaper vekst, utvikling og livsmestring.

LagreLagre

LagreLagre

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.