Jeg er ikke enig med deg @helsesista-  Tale Maria Krohn Engvik. Trygge voksne setter grenser.   

Kan vi klare å gjøre to ting på en gang?

Krohn Engvik sier foreldre ikke skal si til sine tenåringer at de ikke må sende nakenbilder på nett. Jeg mener hun tar feil. Hvis foreldre ikke skal kunne fortelle tenåringer hva som er rett og galt, hvor skal de da lære det? Men jeg er helt enig med Krohn Engvik i at vi skal reflektere sammen med dem. Be dem om å komme til oss når de gjør noe dumt, si at vi vil hjelpe og støtte dem. Men når hun sier at «hun vil de skal gruble og finne ut selv hva som er lurt» mener jeg hun mangler en grunnleggende forståelse og i tillegg er det et altfor stort ansvar å legge på tenåringene. Vi bør så absolutt gruble og undre oss sammen dem, men de fortjener også kloke, trygge veivisere.

Det er ingen motsetning mellom å være tydelig overfor sine tenåringer på hva som er lov, klokt og lurt og det å ha en god relasjon preget av åpenhet og gode samtaler.

Vi må ikke bli så opptatt av den gode stemningen og så redde for at de skal føle skyld og skam at vi slutter å fortelle dem hva som er rett og galt. Skal tenåringer kunne danne sine egne indre strukturer trenger de grenser, gode rammer og stødige voksne rundt seg. Frances E Jensen er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling. Hun skriver i sin bok Tenåringshjernen: «Tenåringer kan se ut som voksne, de kan til og med tenke som voksne på mange måter, de har en fantastisk evne til å lære, men det er avgjørende å vite hva tenåringer ikke har evne til- deres kognitive, emosjonelle og atferdsmessige begrensninger». Hjernen deres er under utvikling. Frances gjentar flere ganger i sin bok at det aller viktigst foreldre kan gjøre er å sette grenser. Jeg er enig med henne.

Det handler om respekt. Skal tenåringer lære å respektere seg selv må de behandles med respekt og en måte å vise respekt på er å sette grenser for dem. Det ligger enormt mye omsorg i grenser.  Man kan sette grenser på en god og kjærlig måte. Det handler om å lytte først, reflektere sammen, gjerne forstå at tenåringen kan synes grensen både er urettferdig og dum. Men sett grensen likevel! Det gir trygghet. Da lærer man tenåringen at man har egne grenser for hva som er rett og galt og det gir dem anledning til å sette sine egne grenser. Foreldre er forbilder. Respekt betyr ikke at man unnlater å si noe som kan oppleves støtende.

Jeg ønsker meg flere stemmer inn i debatten om ungdom og psykisk helse. Det handler om respekt for foreldre, som fortjener bedre, flere og mer nyanserte råd gjennom media.

Ja , vi kan klare å gjøre to ting på en gang! Vi kan møte tenåringer med interesse, undring og samtidig være trygge voksne som er tydelige på hva som er rett og galt.

Det handler ikke om deg.

Det handler ikke om deg.

Når du blir usikker på en annen sin reaksjon, når uttalelser kommer flyvende til deg slik at du lurer på hva du har gjort galt, når noen går bort fra situasjoner, lar være å svare deg eller får en reaksjon du ikke ser komme – det handler ikke nødvendigvis om deg.

En gang sa en foredragsholder at dersom noen av oss ble berørt av noe hun sa, provosert, kjente oss enige eller dypt uenig, skulle vi være nysgjerrige på vår egen reaksjon – fordi den kunne fortelle oss noe viktig om oss selv, og om hva som er viktig for oss. Det handlet om å ta ansvar for egne følelser, lære oss selv bedre å kjenne og kunne ta lærdom av så mye som mulig.

Etter denne erfaringen starter jeg selv mine foredrag med en slags ansvarsfordeling. For selv om jeg har forberedt mine 45 eller 90 minutter godt, snakker jeg likevel til mange ulike liv. Og reaksjonene, hva som beveger, utfordrer eller kanskje i blant provoserer, handler ikke alltid om meg og at jeg skal forandre noe av mitt, men det kan fortelle mye om den andre og viktige erfaringer som har satt spor.

Følelsene våre kan nemlig fortelle oss mye. Hvis vi ikke fokuserer på å skjule følelsene eller få dem bort, men heller er nysgjerrige på dem, kan vi lettere forstå oss selv og våre reaksjoner i møte med andre, noe som igjen kan lette kommunikasjonen mellom oss.

Mye av vår kommunikasjon med andre forblir uoppgjort, fordi mange av oss håper det som eventuelt oppstod går over, eller fordi vi gjerne vil unngå konflikt. Andre ganger handler det om at vi ikke stopper opp lenge nok til å spørre oss selv eller den andre; «hva handler dette egentlig om»? Og konflikt trenger ikke alltid oppstå, dersom nysgjerrigheten er oppriktig – og vi ikke har som agenda å forsøke å forandre den andre eller overbevise om egne synspunkter og erfaring.

Mange ledere og lærere strever med å samarbeide, fordi de ikke lytter nok til hverandre, eller bruker nysgjerrigheten i møte med hverandre. Ofte har man rett og slett ikke tid, eller man tar seg ikke tid. Andre ganger kommer behovet for enighet først i rekken, og man bruker all energi på å bygge opp eget forsvar og argumentering.

Jeg vet vi ikke kan bruke like mye tid i alle situasjoner, men jeg tror det i blant kan være nyttig å reagere på engasjement og sterke følelser – både hos oss selv og andre.

Vi mennesker har ikke full oversikt over hvorfor vi mener så sterkt eller reagerer som vi gjør, men den muligheten kan vi få, dersom vi stopper og og snakker sammen en gang til. Kanskje må vi sette av litt tid, og ikke alt bør tas i øyeblikkets hete, men både kommunikasjonen og relasjonen kan styrkes, dersom vi ikke bare snakker «sak», men også våger å snakke om hva vi ble opptatt av hos oss selv eller den andre da vi diskuterte saken.

Mange av oss verdsetter ulike erfaringer og personligheter i teamarbeid. I blant utfordres vi på å vise at vi mener det, ikke ved å skulle forandre den andre, men være nysgjerrig på hva han eller hun har lært og hva det har gjort med dem. Dette kan være med å dempe irritasjon og styrke forståelse, noe som igjen vil kunne fremme gode relasjoner og samarbeid.

Og det kan gagne oss alle!

LagreLagre