DU ER EN SLEM MAMMA

”DU ER EN SLEM MAMMA…”

Er jeg likevel god nok?

Datteren min setter øynene sine hardt mot mine og visker det stille, men alle rundt oss hørte det nok. Hun var uenig i avgjørelsen min, hvor svaret var nei, og det var nok til å definere meg som en slem mamma.

Det hadde virkelig vært godt å ha med seg en samlivsterapeut eller en førskolelærer eller en psykolog som kunne klappe deg på skulderen og si ”bra jobba”, når man i blant velger å ta de viktige kampene, går den ekstra milen eller gjør noen omfattende nye grep for å ta vare på både seg selv og andre rundt seg. En som sa ”jeg ser deg, fortsett, du klarer det, jeg har troa på deg. Det du gjør er utrolig viktig og riktig, nettopp derfor er det så vanskelig».

For hvem ser egentlig de kampene jeg kjemper? Mot meg selv, mot de ulike frasene om hva en god mor er, mot hva andre ser ut til å ha på stell, men som jeg ikke har, eller kampene for de små prioriteringene jeg tar i et forsøk på leve et mer overkommelig liv.

Jeg kommer stadig tilbake til det faktum at det bare er du selv som ser deg selv ofte nok til å kunne stille deg selv spørsmålet: er det godt nok? Eller mer oppriktig følt: er jeg god nok?

selv når jeg blir kalt slem

selv om jeg ikke har hagen fresh (noen gang)

selv når jeg mangler kreativitet til markering av bryllupsdager eller andre merkedager

selv om jeg ikke har 13 frivillige verv i nærmiljøet

selv om jeg ikke ringer opphavet daglig

selv om jeg…..

Er jeg god nok?

 

Dette er det spørsmålet mange unge stiller seg – med andre krav eller forventninger rundt seg, og dette spørsmålet stiller også altfor mange voksne seg (og er usikre på svaret…)

Og jeg tror ikke det hjelper oss en døyt, men heller tillegger livet enda mer indre stress.

Mange unge i dag opplever at ressursene ikke matcher forventningene andre har til dem, eller som de har til seg selv, og de sitter igjen med en følelse av å ikke være gode nok.

Det samme gjelder mange voksne.

 

Så kanskje er det på tide å lande i noe som både vi – og de unge som ser opp til oss – kan klare å matche???

Skal, og kan, alt få 100 % innsats?

Hva skal kun få 70 eller 80%?

Og hvis noe i en periode bør prioriteres opp, hva skal da nedprioriteres? (fordel å være superkonkret her)

Tåler noen vennskap sjeldnere treff, og trenger andre hyppigere møter?

Skal noe jobb ned, eller flere par – weekender opp?

 

Livet raser avgårde, og vi tror ofte vi ikke har noen valg. Men vi har det, som regel opp til flere. Kanskje vil noen kalle deg slem. Kanskje vil du møte misnøye eller skuffelse. Men kanskje vil også noen, for eksempel en ungdom som ser opp til deg, klappe deg på skulderen og si – bra jobba, du viste meg et overkommelig liv.

For min del er det uansett godt å offisielt kunngjøre at hagen fortsetter å bare få 30%… Mulig det endres når barna flytter ut, eller dersom 40 – års krisa sender meg av gårde på et særs inspirerende hagestellkurs. Men jeg vil ikke love noe.

Du er velkommen likevel, selv om ikke alt er på stell…

 

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.