Det er ikke noe galt med dem, de trenger bare noen å snakke med og noen som setter grenser…

Jeg blir kontaktet av foreldre til tenåringer som strever på ulikt vis, med sinne, nedstemthet, dårlig selvbilde etc. Foreldre vil gjerne at jeg skal hjelpe tenåringen deres til å komme «på rett kjøl», bli kvitt vrangforestillinger og en adferd som både skremmer og frustrerer foreldre. Men det som slår meg i samtalene med tenåringene er at det er jo ikke noe galt med dem! De er bare utrygge på seg selv, de savner nærheten til foreldrene sine, og mange sier også at de gjerne skulle hatt tydeligere rammer og grenser. De ønsker grenser! – men også at det er rom for å bli sur og sint for grensene! De ønsker å bli tålt for den de er! Også ønsker de mer nærhet til foreldrene sine, de trenger å føle seg verdsatt og elsket. De savner rett og slett barndommen og nærheten til foreldrene som de hadde da. De trenger noen de kan snakke med om vanskelige ting. Tenåringene ønsker tilstedeværende, aktive og nære foreldre!! De trenger noen som kan lære dem hvordan de skal sette grenser for seg selv, hvordan de skal si nei. De trenger foreldre som passer på dem!

Jeg er nok litt ekstra opptatt av at vi foreldre må passe på tenåringene våre nå, for jeg holder på å lese boken «En sånn jente» av Monica Flatabø. En veldig viktig og god bok, men det gjør vondt å lese den rett og slett. Hva er det som har gått galt når ungdomsmiljøer har blitt så seksualiserte som vi ser i altfor stor grad nå? I boken skriver Monica om ungdomsmiljøer der grensene for hva som var rett og galt, så ut til å være visket ut. Advokat Trine Rjukan uttaler seg i boken og hun sier «Vi svikter ungdommene våre når de vet så lite om voldtekt. Jentene står igjen som de store taperne når det er så lite kunnskap om voldtekt. Det er de som blir utsatt for overgrepene. Hvorfor snakker ikke foreldrene med ungdommer om seksuelle grenser? sier Rjukan.

Jeg tror ikke det er uvilje som ligger bak. Jeg tror mange synes det er vanskelig å snakke om både det og andre sårbare temaer rundt ungdomstiden med tenåringene sine. Synes du det kan være vanskelig?

Selv kan jeg kjenne på bekymring for jentene mine på 9 og 12 år. Hvordan kan jeg utruste dem til den ungdomstiden som ligger foran dem? Hvordan kan jeg skape en relasjon som gjør at de kommer til meg når noe blir vanskelig?

Jo, det handler om kommunikasjon. Det handler om hvordan jeg møter dem hver eneste dag, i alle små og store ting. Det handler om det båndet som er etablert mellom oss fra den dagen de ble født. Det handler om å ta vare på det båndet hver eneste dag. Møte dem med respekt. Være interessert i hvem de er som mennesker. Ikke tro at jeg kjenner dem og vet alt om dem. De endrer seg og vokser litt for hver eneste dag. La de få blanke ark hver morgen.

Det handler ikke om å opptre som en coach eller terapeut, jeg mener ikke det. De trenger meg, som den jeg er. MEN jeg står SÅ mye stødigere som mamma gjennom tenåringstiden til barna mine hvis jeg forstår mer av hvem jeg selv er og hva som skjer i møtet mellom oss.

Det er lett å tenke at det å være foreldre er noe vi instinktivt kan, men det stemmer ikke. Det ser jeg daglige eksempler på. Foreldre trenger veiledning og hjelp. Ikke fordi de skal bli perfekte foreldre som gjør alt riktig, men fordi de ønsker og bevare en god relasjon til barna sine. Det er utfordrende å balansere foreldrerollen når barna blir tenåringer. Den ene dagen er tenåringen selvstendig, tar ansvar og virker voksen- mens i neste øyeblikk er det akkurat som om fornuften er fullstendig koblet ut og han/hun trenger et trygt fang.

Har du lyst til å lære mer om hvordan du kan bli en mamma eller pappa som tenåringen din ønsker å dele sine gleder, sorger og opplevelser med? Vil du lære å sette grenser på en god måte? Bevare relasjonen til de viktigste menneskene i verden? Lære mer om din aller viktigste lederrolle? 

Snart lanserer jeg Onlinekurset mitt God kommunikasjon med tenåringer – der kan du lære mer om det!  Min erfaring er at det ofte handler om SMÅ endringer –  som kan ha STOR betydning!

PS: I morgen skal jeg ha et podcastintervju med Monica Flatabø om boken hennes forresten! Samtalen vår kommer ut i løpet av uken. Den må du få med deg! #Ungdomsforeldrepodcasten

Leger tiden alle sår?

Mange voksne bærer med seg erfaringer fra barne- og ungdomsårene som åpne sår. Stadig kommer vonde minner tilbake, noen ganger uten forvarsel, og den nåværende situasjonen som oppstår kan være like vanskelig å håndtere som barne-eller ungdomserfaringen.

Enkelte av de psykiske helseplagene som ungdom i dag erfarer, omhandler tidligere vonde hendelser, hvor den voksne de stolte på, gjentatte ganger ikke klarte å favne dem, forstå dem eller møte følelsene deres på en god måte.

Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men nåtiden og framtiden kan vi påvirke. Og i blant kan vi gjøre det ved å samtale om tidligere vonde eller vanskelige episoder.

Mange unge, som har flyttet hjemmefra, sier de kan forstå at foreldrene kanskje kjente seg usikre i rollen, eller de ser at foreldrene manglet gode rollemodeller for hvordan snakke om vanskelige ting og håndtere konflikter. Ungdom hverken trenger eller forventer foreldre som gjør og sier alt rett.

Men får de foreldre som styrker egen kompetanse i håndtering av vanskeligheter og konflikter i eget liv, blir også ungdommers mulighet for å mestre livets nedturer og motgang større.

Mange tar tak i godt voksen alder, søker veiledning og begynner å bearbeide egne sår. Og det applauderer jeg virkelig, for det er ingen lettvint prosess – selv om mange kan erfare den som lettende eller befriende. I forlengelsen av en slik prosess får mange det de trenger for å våge gjøre ting de kanskje ikke har gjort tidligere: åpne mer opp for det vanskelig, dele mer av egne følelser, gå inn i konflikter og løse dem på en mer hensiktsmessig og mestrende måte.

For mange unge blir denne prosessen hos foreldrene til legedom. Ikke tiden i seg selv, men at foreldrene med tiden gjør noe annerledes enn før. Og blir voksne bedre på å ivareta seg selv, blir de også bedre på å ivareta andre og ta imot andre.

Denne kunnskapen ønsker vi å spre, gjennom veiledning og foredrag, for å oppmuntre foreldre til å benytte seg av nåtidens mulighet til å lege fortidens sår.

Hvordan gjøre det uviktige viktig?

Mennesker som erfarer depresjon uttrykker også at de har lett for å nedprioritere hyggelige aktiviteter. Dette fører gjerne til færre hyggelige erfaringer (naturlig nok..), noe som igjen kan bidra til at negative tanker (og dermed også negative følelser) får større plass.

Mennesker med mye stress i hverdagen har også lett for å gå i samme fellen, i sin travelhet etter å gjøre alt som forventes eller alt som venter av viktige gjøremål. De nedprioriterer seg selv og hyggelige aktiviteter som gir påfyll.

På bryllupsdagen fikk jeg et råd: invester i hverandre i de gode dagene, så dere tåler de vonde.

Det er ikke når vi er mest slitne eller mest stresset at vi er best på å ta gode, nye og helsefremmende grep. Og de dager vil i blant komme. Likevel ser det ut til at vi derimot kan gjøre noe med avbrekkene, pusterommene, utvide antall lyspunkter som igjen vil gi mindre rom for bare det som oppleves negativt. Så for å beholde ekteskapsrådet om å investere i de gode dagene: Hvilke gode vaner og rutiner kan du lage deg – som du kan hente fram, fortsette med eller lettere komme på – når livet blir vanskelig? Hvor du kanskje må eller kommer til å velge vekk noe, men bør være forsiktig med å legge bort alt?

Jeg tok nylig en test hvor jeg scoret humøret mitt – morgen, middag og kveld i en uke. Det var overraskende tydelig å lese hva som gjør meg godt, eller hva som gjorde en dag god. Der hvor jeg la inn løpeturen, stod opp litt tidligere enn jeg trengte, eller satt en time ute i sola med ungene på lekeplassen og gjorde ingenting – de dagene fikk bedre score generelt. Stressnivået var lavere, og jeg ble også mer effektiv i mine såkalte viktige gjøremål. Og det er her jeg velger å dra ned overskriften og oppmuntre oss alle til å våge å tenke at de tingene vi gjør av aktiviteter som gjør godt, det vi lett kan se på som mindre viktig i noen perioder – de bli som regel alltid viktige.

Så er du sliten eller enormt stresset: hent fram en god hobby eller vane som gjør deg godt (uten anger etterpå) og prioriter den som viktig! You might be surprised…