Det er ikke noe galt med dem, de trenger bare noen å snakke med og noen som setter grenser…

Jeg blir kontaktet av foreldre til tenåringer som strever på ulikt vis, med sinne, nedstemthet, dårlig selvbilde etc. Foreldre vil gjerne at jeg skal hjelpe tenåringen deres til å komme «på rett kjøl», bli kvitt vrangforestillinger og en adferd som både skremmer og frustrerer foreldre. Men det som slår meg i samtalene med tenåringene er at det er jo ikke noe galt med dem! De er bare utrygge på seg selv, de savner nærheten til foreldrene sine, og mange sier også at de gjerne skulle hatt tydeligere rammer og grenser. De ønsker grenser! – men også at det er rom for å bli sur og sint for grensene! De ønsker å bli tålt for den de er! Også ønsker de mer nærhet til foreldrene sine, de trenger å føle seg verdsatt og elsket. De savner rett og slett barndommen og nærheten til foreldrene som de hadde da. De trenger noen de kan snakke med om vanskelige ting. Tenåringene ønsker tilstedeværende, aktive og nære foreldre!! De trenger noen som kan lære dem hvordan de skal sette grenser for seg selv, hvordan de skal si nei. De trenger foreldre som passer på dem!

Jeg er nok litt ekstra opptatt av at vi foreldre må passe på tenåringene våre nå, for jeg holder på å lese boken «En sånn jente» av Monica Flatabø. En veldig viktig og god bok, men det gjør vondt å lese den rett og slett. Hva er det som har gått galt når ungdomsmiljøer har blitt så seksualiserte som vi ser i altfor stor grad nå? I boken skriver Monica om ungdomsmiljøer der grensene for hva som var rett og galt, så ut til å være visket ut. Advokat Trine Rjukan uttaler seg i boken og hun sier «Vi svikter ungdommene våre når de vet så lite om voldtekt. Jentene står igjen som de store taperne når det er så lite kunnskap om voldtekt. Det er de som blir utsatt for overgrepene. Hvorfor snakker ikke foreldrene med ungdommer om seksuelle grenser? sier Rjukan.

Jeg tror ikke det er uvilje som ligger bak. Jeg tror mange synes det er vanskelig å snakke om både det og andre sårbare temaer rundt ungdomstiden med tenåringene sine. Synes du det kan være vanskelig?

Hvordan kan vi utruste barna våre til den ungdomstiden som ligger foran dem? Hvordan kan vi skape en relasjon som gjør at de kommer til oss når noe blir vanskelig?

Jo, det handler om kommunikasjon. Det handler om hvordan jeg møter dem hver eneste dag, i alle små og store ting. Det handler om det båndet som er etablert mellom oss fra den dagen de ble født. Det handler om å ta vare på det båndet hver eneste dag. Møte dem med respekt. Være interessert i hvem de er som mennesker. Ikke tro at jeg kjenner dem og vet alt om dem. De endrer seg og vokser litt for hver eneste dag. La de få blanke ark hver morgen.

Det er lett å tenke at det å være foreldre er noe vi instinktivt kan, men det stemmer ikke. Det ser jeg daglige eksempler på. Foreldre trenger veiledning og hjelp. Ikke fordi de skal bli perfekte foreldre som gjør alt riktig, men fordi de ønsker og bevare en god relasjon til barna sine. Det er utfordrende å balansere foreldrerollen når barna blir tenåringer. Den ene dagen er tenåringen selvstendig, tar ansvar og virker voksen- mens i neste øyeblikk er det akkurat som om fornuften er fullstendig koblet ut og han/hun trenger et trygt fang.

For å kunne møte barna våre på en god måte trenger vi foreldre ofte å «rydde litt» i våre egne erfaringer. For i møte med barna våre dukker våre gode og vonde erfaringer opp – og de preger hvordan vi møter hverandre i familien. Hvor lenge er det siden du reflekterte over hvordan dine erfaringer preger deg og familielivet deres? Kanskje har du tid til å tenke litt på det i sommer? Tenke litt gjennom hva som virkelig er viktig for deg?

 

 

 

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.