Kjære tenåringsforeldre

Kjære tenåringsmamma og pappa,

Husker du også tilbake på småbarnsfasen som slitsom, men deilig? Med små barnearmer rundt halsen, fanget fullt av nydelige små som elsket og trengte deg. Myke gode klemmer, duften av småbarn som sov trygt i sengene sine. Du passet på dem. De delte alt med deg.

Nå deler de ikke så mye lenger. Trenger ikke deg, du er bare ganske så irriterende. Vil heller være alene med datamaskinen, eller henge med venner.

Du har gått fra å være en elsket småbarnsmamma/pappa til en utrolig irriterende mamma/pappa som ønsker det beste, men som altfor ofte trår feil…

Kjenner du deg igjen?

Mest sannsynlig har du ikke gjort noe som helst feil. Det er helt normalt. Men det er krevende. Både for deg og tenåringen din. Han/hun skal gå fra barn til voksen, fra avhengighet til selvstendighet. Du har fått en ny rolle, du må forme foreldrerollen din på nytt.

Hvorfor det?

Fordi tenåringen din trenger deg. Du er viktig!

Det betyr ikke at du må gjøre alt riktig, begynne å opptre som coach. Men kunnskap om kommunikasjon og det å kjenne deg selv bedre vil hjelpe deg på veien. Få noen gode strategier og historier som gjør at du selv kan bli mer bevisst på egne erfaringer og ideer som preger deg og de du lever sammen med. Det kan gjøre hverdagene både mer spennende og fylt med mer glede og energi.

Det aller viktigste du kan gjøre er å sørge for at båndet mellom dere ikke ryker. Kanskje henger det i en tynn trå nå, men du må passe på det slik at det ikke ryker. Du kan sy sammen igjen flenger og opprevne kanter. Du kan lappe det sammen og sørge for at det blir sterkt igjen. Sterkere enn noen gang. Til glede for deg – og ikke minst din tenåring.

Det er ikke noe galt med dem, de trenger bare noen å snakke med og noen som setter grenser…

Jeg blir kontaktet av foreldre til tenåringer som strever på ulikt vis, med sinne, nedstemthet, dårlig selvbilde etc. Foreldre vil gjerne at jeg skal hjelpe tenåringen deres til å komme «på rett kjøl», bli kvitt vrangforestillinger og en adferd som både skremmer og frustrerer foreldre. Men det som slår meg i samtalene med tenåringene er at det er jo ikke noe galt med dem! De er bare utrygge på seg selv, de savner nærheten til foreldrene sine, og mange sier også at de gjerne skulle hatt tydeligere rammer og grenser. De ønsker grenser! – men også at det er rom for å bli sur og sint for grensene! De ønsker å bli tålt for den de er! Også ønsker de mer nærhet til foreldrene sine, de trenger å føle seg verdsatt og elsket. De savner rett og slett barndommen og nærheten til foreldrene som de hadde da. De trenger noen de kan snakke med om vanskelige ting. Tenåringene ønsker tilstedeværende, aktive og nære foreldre!! De trenger noen som kan lære dem hvordan de skal sette grenser for seg selv, hvordan de skal si nei. De trenger foreldre som passer på dem!

Jeg er nok litt ekstra opptatt av at vi foreldre må passe på tenåringene våre nå, for jeg holder på å lese boken «En sånn jente» av Monica Flatabø. En veldig viktig og god bok, men det gjør vondt å lese den rett og slett. Hva er det som har gått galt når ungdomsmiljøer har blitt så seksualiserte som vi ser i altfor stor grad nå? I boken skriver Monica om ungdomsmiljøer der grensene for hva som var rett og galt, så ut til å være visket ut. Advokat Trine Rjukan uttaler seg i boken og hun sier «Vi svikter ungdommene våre når de vet så lite om voldtekt. Jentene står igjen som de store taperne når det er så lite kunnskap om voldtekt. Det er de som blir utsatt for overgrepene. Hvorfor snakker ikke foreldrene med ungdommer om seksuelle grenser? sier Rjukan.

Jeg tror ikke det er uvilje som ligger bak. Jeg tror mange synes det er vanskelig å snakke om både det og andre sårbare temaer rundt ungdomstiden med tenåringene sine. Synes du det kan være vanskelig?

Selv kan jeg kjenne på bekymring for jentene mine på 9 og 12 år. Hvordan kan jeg utruste dem til den ungdomstiden som ligger foran dem? Hvordan kan jeg skape en relasjon som gjør at de kommer til meg når noe blir vanskelig?

Jo, det handler om kommunikasjon. Det handler om hvordan jeg møter dem hver eneste dag, i alle små og store ting. Det handler om det båndet som er etablert mellom oss fra den dagen de ble født. Det handler om å ta vare på det båndet hver eneste dag. Møte dem med respekt. Være interessert i hvem de er som mennesker. Ikke tro at jeg kjenner dem og vet alt om dem. De endrer seg og vokser litt for hver eneste dag. La de få blanke ark hver morgen.

Det handler ikke om å opptre som en coach eller terapeut, jeg mener ikke det. De trenger meg, som den jeg er. MEN jeg står SÅ mye stødigere som mamma gjennom tenåringstiden til barna mine hvis jeg forstår mer av hvem jeg selv er og hva som skjer i møtet mellom oss.

Det er lett å tenke at det å være foreldre er noe vi instinktivt kan, men det stemmer ikke. Det ser jeg daglige eksempler på. Foreldre trenger veiledning og hjelp. Ikke fordi de skal bli perfekte foreldre som gjør alt riktig, men fordi de ønsker og bevare en god relasjon til barna sine. Det er utfordrende å balansere foreldrerollen når barna blir tenåringer. Den ene dagen er tenåringen selvstendig, tar ansvar og virker voksen- mens i neste øyeblikk er det akkurat som om fornuften er fullstendig koblet ut og han/hun trenger et trygt fang.

Har du lyst til å lære mer om hvordan du kan bli en mamma eller pappa som tenåringen din ønsker å dele sine gleder, sorger og opplevelser med? Vil du lære å sette grenser på en god måte? Bevare relasjonen til de viktigste menneskene i verden? Lære mer om din aller viktigste lederrolle? 

Snart lanserer jeg Onlinekurset mitt God kommunikasjon med tenåringer – der kan du lære mer om det!  Min erfaring er at det ofte handler om SMÅ endringer –  som kan ha STOR betydning!

PS: I morgen skal jeg ha et podcastintervju med Monica Flatabø om boken hennes forresten! Samtalen vår kommer ut i løpet av uken. Den må du få med deg! #Ungdomsforeldrepodcasten

Drømmekraft

Jeg har en drøm….

Har du?

Ikke vent på «en vakker dag»- den vakre dagen er nå! Det er lettere sagt enn gjort, så utrolig naivt og overflatisk tenker du kanskje nå… ? Uansett hva du tenker, så vær litt nysgjerrig på hvorfor du får den reaksjonen da! Hvor kommer den fra?

Jeg har lest boken Drømmekraft skrevet av Ellen Vahr. For en nydelig bok!!  Drømmer er viktig! Ellen skriver i boken sin: «Du har muligheten til å skrive historien din på nytt og begynne å leve et liv som er sant for deg. Du kan starte forfra akkurat nå, med en historie som gir deg all den kraft og styrke du trenger. Du er ikke historien eller historiene dine. Det er ikke de som skal definere deg. Det er det bare du som kan gjøre, og du kan begynne i dag».

Du kan begynne i dag! Kan du det? Det kommer vel kanskje an på hva drømmen din er det… Vi kan jo ikke bare kaste alt og følge drømmen vår, kan vi vel? Vi har jo ansvar! Enig i det, men ikke gi slipp på drømmen din. Kanskje krever den bare litt mer planlegging? Kanskje du må gjøre noen litt smertefulle prioriteringer?

Som foreldre er vi forbilder. Hvordan jeg møter mine egne drømmer smitter over på barnas opplevelse av hvordan de kan forholde seg til sine. Det er såå fort gjort å ta fra dem deres drømmer! I beste mening! Bare fordi vi vil hjelpe. Ellen skriver i sin bok om hvordan hennes drøm forsvant, sakte, men sikkert. «Det var så mange som hadde meninger om meg og om hvem jeg var, og etter hvert gjorde jeg disse meningene til mine egne sannheter», skriver Ellen.

Har du lyst til å hjelpe dine barn til å leve sin drøm? Vær nysgjerrig på hvem de er, hva de tenker og mener, uten å komme med en fasit og ferdige svar om hva som kan være lurt og fornuftig. Undre dere sammen! DET er gull verdt! Da kan de kanskje finne og leve drømmen sin raskere enn hva vi har klart. Kanskje kan de slippe å «møte veggen» fordi de skulle leve opp til andres forventninger? Så altfor mange må møte den før de klarer å snu om og leve det livet de egentlig ønsker seg, men som ofte må stå på vent fordi det er så mye annet som «må» gjøres.

Drømmer kan være så mye! Det handler så absolutt ikke bare om karriere, ferier etc. Det kan handle om de små daglige øyeblikkene. Det kan handle om en hverdag som er overkommelig og der vi føler at vi lever og ikke bare strever.

Tenk gjennom hva som er din drøm og lag en plan for hvordan du skal nå den!! Nei, ikke vent til i morgen fordi du har så mye annet som «må» gjøres. Det er nå du lever! I dag! Det handler om å leve et liv som er sant og godt for deg. Bare du vet hvordan det ser ut.

Jeg er ikke enig med deg @helsesista-  Tale Maria Krohn Engvik. Trygge voksne setter grenser.   

Kan vi klare å gjøre to ting på en gang?

Krohn Engvik sier foreldre ikke skal si til sine tenåringer at de ikke må sende nakenbilder på nett. Jeg mener hun tar feil. Hvis foreldre ikke skal kunne fortelle tenåringer hva som er rett og galt, hvor skal de da lære det? Men jeg er helt enig med Krohn Engvik i at vi skal reflektere sammen med dem. Be dem om å komme til oss når de gjør noe dumt, si at vi vil hjelpe og støtte dem. Men når hun sier at «hun vil de skal gruble og finne ut selv hva som er lurt» mener jeg hun mangler en grunnleggende forståelse og i tillegg er det et altfor stort ansvar å legge på tenåringene. Vi bør så absolutt gruble og undre oss sammen dem, men de fortjener også kloke, trygge veivisere.

Det er ingen motsetning mellom å være tydelig overfor sine tenåringer på hva som er lov, klokt og lurt og det å ha en god relasjon preget av åpenhet og gode samtaler.

Vi må ikke bli så opptatt av den gode stemningen og så redde for at de skal føle skyld og skam at vi slutter å fortelle dem hva som er rett og galt. Skal tenåringer kunne danne sine egne indre strukturer trenger de grenser, gode rammer og stødige voksne rundt seg. Frances E Jensen er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling. Hun skriver i sin bok Tenåringshjernen: «Tenåringer kan se ut som voksne, de kan til og med tenke som voksne på mange måter, de har en fantastisk evne til å lære, men det er avgjørende å vite hva tenåringer ikke har evne til- deres kognitive, emosjonelle og atferdsmessige begrensninger». Hjernen deres er under utvikling. Frances gjentar flere ganger i sin bok at det aller viktigst foreldre kan gjøre er å sette grenser. Jeg er enig med henne.

Det handler om respekt. Skal tenåringer lære å respektere seg selv må de behandles med respekt og en måte å vise respekt på er å sette grenser for dem. Det ligger enormt mye omsorg i grenser.  Man kan sette grenser på en god og kjærlig måte. Det handler om å lytte først, reflektere sammen, gjerne forstå at tenåringen kan synes grensen både er urettferdig og dum. Men sett grensen likevel! Det gir trygghet. Da lærer man tenåringen at man har egne grenser for hva som er rett og galt og det gir dem anledning til å sette sine egne grenser. Foreldre er forbilder. Respekt betyr ikke at man unnlater å si noe som kan oppleves støtende.

Jeg ønsker meg flere stemmer inn i debatten om ungdom og psykisk helse. Det handler om respekt for foreldre, som fortjener bedre, flere og mer nyanserte råd gjennom media.

Ja , vi kan klare å gjøre to ting på en gang! Vi kan møte tenåringer med interesse, undring og samtidig være trygge voksne som er tydelige på hva som er rett og galt.

Om å være raus i 2018…

Det første jeg tenker på når jeg hører noen beskrives som rause er penger. At de spanderer på andre og gir fine gaver som et symbol på at de bryr seg og vil andre vel. Det er en fin måte å vise raushet på! Men å være raus handler jo også om å unne andre glede, fremgang og suksess. Det er muligens litt mer krevende? Vel, jeg tenker det avhenger av hvordan du har det med deg selv. Opplever du at livet er godt, at du er god nok og fornøyd med ditt eget liv er det lettere å unne andre det gode. Sliter man med en følelse av å ikke strekke til, ikke nå opp til egne eller andres standarer blir det vanskeligere. Å være raus i 2018 handler for meg mye om å være raus med meg selv…. – men er det særlig raust da?

Ja, jeg tror det. For hvis jeg er raus med meg selv kan jeg kanskje i større grad tåle mine egne feiltrinn, mangler og utilstrekkelighet. Da blir jeg tryggere og mer fornøyd med livet. Kanskje er det veien til raushet overfor de rundt meg? For vi strekker jo ikke 100% til noen av oss og det behøver ikke være et mål heller.

Det bildet her er den fineste gaven jeg har fått av mannen min. Det er helt sant! Et kort! For meg sier dette kortet mer en 1000 ord. Bildet vitner om raushet, kjærlighet og det får meg til å føle meg trygg. Trygg på at jeg er elsket, selv om jeg blir eldre for hver dag som går. Trygg på at han kommer til å fortsette å ta oppvasken… og at han også ønsker å beholde lidenskapen selv om nattkjolen blir lengre, knestrømpene og tøflene kommer på og håret blir enten borte eller grått. Det er godt det! Det handler om raushet for meg. Skal et forhold overleve over tid trengs det raushet, man må faktisk tåle hverandre.

 

Så lurer du kanskje på hva dette bildet gjør på en foreldreblogg? For bør ikke den handle om foreldrerollen? Vel, det er akkurat det dette handler om. For holdningen vi voksne har til oss selv, hverandre og til mennesker rundt oss tar vi med oss i møtet med barna våre. De blir til i møte med oss og vi blir til i møtet med dem. Hvis du er raus med deg selv, tillater feil, mangler og utilstrekkelighet- så blir du kanskje rausere med de rundt deg også? For hverken du eller de kommer til å strekke til.

Strekke til? Hva betyr egentlig det? For hvem har satt standaren for å strekke til? Det er nok mest sannsynlig du selv som har satt den… Kanskje behøver den justering? Standaren blir ofte satt ut i fra en ide om hvordan livet bør være, men det er jo bare en IDE. Den handler ikke om virkeligheten slik den egentlig er. Standaren vi måler oss selv og andre i forhold til er en fiktiv ide mener jeg. Den ideen kommer kanskje fra sosiale medier i stor grad nå? Det lille glimtet vi får inn i hverandres liv, men som overhode ikke representerer virkeligheten.

Som foreldre kan vi være med på å påvirke våre barns ideer om hvordan livet bør være. Det kan kanskje være lurt å tenke litt gjennom hva slags ideer vi sår i dem?

Hvis våre ideer for hvordan livet skal være kan preges av RAUSHET har jeg tro på at livet blir bedre for de fleste av oss. For hvem sa at livet skal være lett? Hvem sa at dagene bare skal være gode?

Kanskje kan de bli litt bedre hvis vi klyper hverandre litt på rompa mens vi tar oppvasken?

 

 

 

 

Visste du at tenåringshjernen er nøkkelen til vår suksess som art?

Tenåringer er fantastiske synes jeg!! Småbarn er søte altså… men tenåringsgutter med litt for lange armer og bein, dun på haka, litt fjerne i både blikket og hodet… du verden for en sjarm!! De er bare herlige!

Vi mennesker fødes med en hjerne som er veldig uferdig og dermed veldig tilpasningsdyktig. Det er dette som virkelig skiller oss fra dyrene. Ingen er så hjelpeløse som små menneskebarn, og det er nettopp det som er vår store styrke!

Hormonene kan forklare en del av det som skjer med tenåringene våre, men det er i hjernen den store ombyggingen skjer. Masse nye forbindelser mellom ulike områder i hjernen blir dannet. Det er derfor ungdomstida er et sant underverk! Fordi hjernen vokser og er så fleksibel, gir ungdomstida enorme muligheter til å utrette store ting. Men fleksibilitet, vekst og blomstring er et tveegget sverd. En åpen og lettstimulert hjerne er også ekstra sårbar for negative virkninger av stress, kjemiske substanser og alle slags miljøendringer. Og på grunn av ungdommenes ofte overaktive hjerne kan slike påkjenninger føre til mye større problemer enn hos voksne. Derfor må vi passe ekstra godt på tenåringene våre!! De trenger grenser og struktur, bare slik kan de utvikle sine indre strukturer. Gode rammer kombinert med tålmodighet og masse kjærlighet – og krydre det hele med nysgjerrighet, ja da har du en god oppskrift som utgangspunkt for en fin tid både for foreldre og tenåringer. Helt problemfritt blir det nok ikke og jeg sier ikke at det er lett. Foreldrerollen skal ikke fagligjøres og foreldre bør ikke opptre som coacher. Men gode verktøy og metoder kan være til uvurderlig hjelp når det stormer. Vi har dessverre i Norge i dag en ungdomsgenerasjon som strever. De aller fleste kan få god hjelp av sine nærmeste i samarbeid med eventuelt lærer og helsesøster. Jeg skal holde foredrag på mange foreldremøter denne våren og det er fordi jeg mener at foreldre er så betydningsfulle. Foreldres engasjement i tenåringers liv er fundamentalt og utrolig viktig.

Når tenåringer er rebelske forandrer de verden – slik generasjoner før dem har gjort. Som art er vi avhengige av tenåringenes oppfinnsomhet og kreativitet. Hjernen deres er helt optimal for det!! Vi trenger tenåringshjernen!! Husk det neste gang du irriterer deg over at han/hun ikke følger med, glemmer og smeller i dørene… vi trenger at de gjør det? det er slik menneskeheten utvikler seg fremover. De er fremtiden!! Vi må ha tro på dem, lytte til dem og elske dem!

Er du like interessert i tenåringshjernen som meg kan jeg på det varmeste anbefale boken: Tenåringshjernen- hjerneforskerens overlevesesguide til livet med ungdom. Skrevet av Frances E.Jensen.

Noen gode råd fra Frances og meg tilslutt?

  • Vær tolerant når tenåringen din har dummet seg ut, men sørg for å snakke rolig med dem om hva de har gjort feil.
  • Ikke bli sjokkert når tenåringen din gjør noe tåpelig og deretter sier at han/hun ikke vet hvorfor. Det har sin helt logiske forklaring i ombyggingen i hjernen deres. (Vil du vite mer om det må du komme på foredrag med meg…)
  • Kommuniser med dem og sett deg inn i deres situasjon. Fremhev de positive tingene i livet deres og understrek at de kan komme til deg når de trenger råd. Vær tilgjengelig!
  • Sosiale medier og digitale innretninger er en viktig innfallsport til kommunikasjon med tenåringene. Benytt deg av deres kompetanse!
  • Du er den første og viktigste rollemodellen for barnet ditt. Han/hun observerer deg, selv om de ikke nødvendigvis er oppmerksomme på det selv. De lærer av måten du lever ditt liv på og hvordan du møter dine utfordringer blir en del av deres verktøykasse.

Tid for reparasjon?

Familielivet kan by på utfordringer iblant. Negative fortolkninger, unngåelse, uhøflighet, sårende kommentarer og dører som smeller er en del av livet for de fleste. Vi sårer og blir såret. Igjen og igjen. Det er behov for tilgivelse og reparasjon både i forholdet foreldre-barn og foreldre i mellom.

Mennesker som lever nært hverandre kan fort ta hverandre for gitt og det er mange som opplever at «filteret» vi har på når vi er ute og forholder oss til andre mennesker blir borte i det vi går over dørstokken hjemme. Det er et godt tegn at vi kan la masken falle og være oss selv hjemme, men vi må samtidig passe på at filteret ikke forsvinner helt mener jeg. Det handler om respekt. Det handler om å ta vare på hverandre og de relasjonene som betyr aller mest for oss. De vi elsker høyest er også de som kan såre oss dypest.

Mange opplever tiden med tenåringer i huset som turbulent. Jeg har snakket med mange foreldre som opplever både skuffelse, sinne og vonde følelser knyttet til ungdommene sine. Det handler ofte om situasjoner der tenåringen har brutt regler, «gått over streken», med den konsekvens av foreldre har blitt sinte og det har falt vonde ord både fra tenåringen og de voksne. Når konfliktene tar tak og virvler oss rundt i negative sirkler, mister vi evnen til å tenke klart. I mange hjem smelles det i dører, man holder seg litt borte fra hverandre i noen timer eller dager, så er det hele «glemt». Men det er jo ikke det… for under ligger følelsene og de kommer gjerne til uttrykk i neste diskusjon…

Løsningen er en tenkepause og deretter reparasjon. Det er vi voksne som har ansvaret for å legge til rette for reparasjonssamtaler.

Tid for reparasjonssamtale bør avtales rett etter en diskusjon og det bør ikke være så langt frem i tid, noen timer, eller dagen etterpå. Da har man tid til å tenke gjennom situasjonen og forberede seg. Tiden kan brukes til å «heve blikket» litt, tenke gjennom det som skjedde. Hva bar jeg med meg inn i samtalen? Hvorfor sa jeg det jeg gjorde? Utgangspunktet blir dermed et annet når man møtes igjen. Hvis man tar utgangspunkt i seg selv og starter samtalen med en unnskyldning for at man ble sint preges dialogen av det. Det kan oppstå fortrolighet og nærhet i slike samtaler. Tenk også at reparasjonssamtalen først og fremst skal brukes til å lytte. Den skal ikke brukes til nye anklagelser, men som et middel for økt forståelse og innsikt. Prøv å holde tempo i samtalen nede, slik at alle får tid til å snakke ut. Gjenta gjerne det du hørte og spør om det stemmer før du kommer med dine tanker. Det er en fin måte å sørge for et rolig tempo i samtalen samtidig som det bidrar til opplevelsen av å bli sett, forstått og respektert. Denne teknikken fungerer like godt for par som i foreldre-barn relasjonen.

Mange opplever etter noen runder med reparasjonssamtaler at tonen i hjemmet forandrer seg. Det blir færre krangler, mer raushet og kjærlighet. DET er vel noe vil alle ønsker oss for det nye året 2018!

Dette var siste blogginnlegg fra meg dette året. Vil ønske dere alle en riktig GOD jul og er 2018 fylt med gode samtaler, raushet og kjærlighet!  

Om å ta vare på seg selv og parforholdet…

Kjære foreldre,

Ta vare på deg selv og på hverandre! Det er noe av det viktigste du kan gjøre for barna dine. Som foreldre er vi forbilder, det er vi som er ansvarlige for tonen i hjemmet. Hvis du tar hensyn til deg selv lærer du barna dine at de også kan ta hensyn til seg selv. Vi snakker om ungdomsgenerasjonen nå som «generasjon prestasjon». Men kanskje er også vi foreldre «generasjon prestasjon»? Jeg møter mange slitne foreldre som både er blekkspruter og seigmenn…. De lar seg tøye til det ytterste, samtidig som de gjør karriere, trener, lager gourmetmat, og i disse førjulsdager pakker de inn enorme mengder gaver… og løper på alt som er av julegrantenninger og avslutninger.

Ikke glem å slappe av litt!! Når du sier at du ikke orker gir du tenåringen din også lov til det… Dagens ungdomsgenerasjon trenger det. Det er mye god helse i det!! Du er en god rollemodell når du ligger litt på sofaen iblant – og når du tar hensyn til deg selv.

Prioriter også parforholdet ditt! Sett iblant forholdet foran andre hensyn. Fortell gjerne barna at dere er viktige for hverandre og at dere trenger tid sammen. Da er dere gode forbilder! Jesper Juul har sagt at «det viktigste du kan gi barna dine er å holde sammen med deres mamma/pappa».  Jeg er nå på et tre dagers kurs på Modum Bad for å sertifiseres som kursveileder i PREP samlivskurs. Jeg kommer til å holde samlivskurs i tillegg til foredrag for tenåringsforeldre fremover. Dette henger tett sammen mener jeg. Samlivskurs er ikke for dere som sliter veldig i parforholdet, dere bør oppsøke en parterapeut. Det er for dere som setter parforholdet høyt og som vil investere i hverandre! Det er en god investering som garantert vil gi avkastning i fremtiden. Til glede for deg, din partner og for barna deres!

Lenge leve kjærligheten!!

Hvert hjem har sin egen tone…

Kjære foreldre,

Hvert hjem har sin egen tone. Hvordan er tonen hjemme hos dere?

Det du er bevisst kan du gjøre noe med, det du ikke er bevisst gjør noe med deg.

Tonen i hjemmet gjør noe med deg og de du lever sammen med. Det er mange ting som blir så vanlige for oss at vi ikke legger merke til det i det daglige. Vi har alle våre vaner og måter å både si og gjøre ting på som er selvfølgelige for oss. Så selvfølgelige at vi ikke engang tenker over det. Alle disse ubevisste tanker og handlinger preger våre liv i stor grad.

Lytt til grunntonen som preget ditt hjem. Er den lys? Blid? Er den mutt? Sint? Optimistisk? Eller kanskje tung og mørk? Ambisiøs? Det er vi voksne som setter tonen i ett hjem, det er vi som må ta ansvaret for grunntonen i hjemmet. Selvfølgelig vil tonene variere fra dag til dag, noen dager er lyse, andre er mørkere. Men grunntonen er noe annet, det er den som ligger under alle de daglige variasjonene. Den preges av hvordan man snakker til hverandre. Den tonen er egentlig en følelse, den følelsen som sitter i kroppen til de som bor i huset. Følelsen som de tar med seg ut på skolen, på jobben og på fritidsaktivitetene. Grunntonen preger hvordan du og dine nærmeste møter verden rett og slett. Den er malen for hvordan dine barn snakker med venner, lærere og andre voksne. Er grunntonen i hjemmet deres preget av respekt? Både for andre mennesker og dere selv?

Endring starter alltid med en bevisstgjøring. Det du ikke er bevisst gjør nemlig noe med deg…  Ønsker du en endring i grunntonen i deres hjem? Da må den endringen begynne med deg! Fordi du er viktig!

Foreldre har stor makt. Det er ikke slik at selv om ungdommen din har blitt høyere enn deg, finner veien og kan lage seg mat selv så trenger han/hun deg ikke så mye som før. Han trenger deg mer enn noen gang! Hun trenger å kjenne at du står stødig når hun er ustø. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er du som er voksen. Det er vi voksne som lager malen for hvordan vi skal ha det i vårt hjem. Endringen må begynne med deg. Du er viktig! 

Når alle skal bli sett- blir det ingen igjen til å se…

Vi skal ikke så langt tilbake i tid før det var slektsnavnet ditt som i stor grad definerte hvem du var. Den tid er over. Vi lever i selvrealiseringens tid. Individualismens tid. Vi er fristilt til å kunne skape vår egen identitet, den er ikke lenger gitt av familie eller samfunnet. Det er mye bra med det, men på leting etter vår identitet er vi avhengig av de andres blikk. For det er ikke til å komme unna at vi blir til i møte med hverandre. Vi mennesker er grunnleggende avhengige av hverandre. Ingen er så hjelpeløse som nyfødte menneskebarn. Denne grunnleggende avhengigheten ligger dypt i oss og den kolliderer på et vis med individualismen. For det er nå engang sånn at den teknologiske utviklingen går raskere enn utviklingen i hjernen vår..

Når identiteten ikke lenger er gitt utenfra må hver enkelt skape den. Til en viss grad har mennesker i lang tid vært opptatt av å finne sin identitet (i hvert fall i vår del av verden..), men den individualismen vi ser i dag er et nytt fenomen som gjør mennesker, spesielt barn og unge, sårbare.

Vår tids ungdomsgenerasjon har helt nye arenaer der både identitetsutvikling og sosial kontakt foregår- sosiale medier. Der handler det i liten grad om å «finne seg selv», der handler det om å skape en versjon av seg selv som andre kan like, beundre og se opp til.. Det er en utfordring å utvikle en indre identitet i et samfunn der man  både er fristilt og i tillegg i ung alder begynner å bygge opp en identitet på ulike plattformer, som kanskje i liten grad speiler det indre. Det er jo mange hensyn å ta på sosiale medier… ikke bare skal man legge utfine bilder og kule kommentarer, men de skal jo matche og skape en fin feed… (..for de som ikke vet hva feed er: med det menes at bildene på den sosiale plattformen din matcher i farger og form.)

Jeg tror at mange ungdommers opplevelse av tomhet, kanskje også depressive tanker spinner ut fra denne forventningen om at man til enhver tid skal «prestere seg selv».. I tillegg skal man også helst «være seg selv».. Hva betyr det egentlig å være seg selv?

Professor i sosialpsykologi Tor Johan Ekeland har sagt at «man er seg selv når man glemmer seg selv».  Når tryggheten er på plass har man i større grad kapasitet til å vende blikket bort fra seg selv og mot andre mennesker – det er her kilden til energi og glede ligger mener jeg. Det er når vi vender blikket bort fra oss selv at vi har mulighet til å falle til ro med å være et GODT NOK menneske. Da blir det mindre viktig å prestere seg selv hele tiden.

Ungdom i Norge i dag presterer mye. De trenger tryggheten og stabiliteten som vi foreldre kan gi. Trygghet kan foreldre gi sine barn ved å skape trygge strukturer rundt dem. Når voksenverden blir utydelig kan det skape utfordringer for de som skal vokse opp. For uten grenser og strukturer blir det vanskelig å utvikle en indre struktur. Tryggheten vi kan gi våre barn i form av grenser gir dem muligheten til å utvikle sin indre struktur- sin identitet. Da vil de i større grad kunne vende blikket bort fra antallet likes – og mot andre mennesker! Det kan gi LIVSGLEDE!