I DAG GRÅTER JEG FOR…

I dag gråter jeg for –
barn som stenges inne,
barn som stenges ute,
barn som aldri blir hørt,
ikke får føle, ikke får gjøre.
I dag gråter jeg for –
foreldre som ofte ble stengt inne,
foreldre som en gang ble stengt ute
foreldre som flere ganger aldri ble hørt,
ikke fikk føle, ikke fikk gjøre.

 

Kjære tenåringsforeldre

Kjære tenåringsmamma og pappa,

Husker du også tilbake på småbarnsfasen som slitsom, men deilig? Med små barnearmer rundt halsen, fanget fullt av nydelige små som elsket og trengte deg. Myke gode klemmer, duften av småbarn som sov trygt i sengene sine. Du passet på dem. De delte alt med deg.

Nå deler de ikke så mye lenger. Trenger ikke deg, du er bare ganske så irriterende. Vil heller være alene med datamaskinen, eller henge med venner.

Du har gått fra å være en elsket småbarnsmamma/pappa til en utrolig irriterende mamma/pappa som ønsker det beste, men som altfor ofte trår feil…

Kjenner du deg igjen?

Mest sannsynlig har du ikke gjort noe som helst feil. Det er helt normalt. Men det er krevende. Både for deg og tenåringen din. Han/hun skal gå fra barn til voksen, fra avhengighet til selvstendighet. Du har fått en ny rolle, du må forme foreldrerollen din på nytt.

Hvorfor det?

Fordi tenåringen din trenger deg. Du er viktig!

Det betyr ikke at du må gjøre alt riktig, begynne å opptre som coach. Men kunnskap om kommunikasjon og det å kjenne deg selv bedre vil hjelpe deg på veien. Få noen gode strategier og historier som gjør at du selv kan bli mer bevisst på egne erfaringer og ideer som preger deg og de du lever sammen med. Det kan gjøre hverdagene både mer spennende og fylt med mer glede og energi.

Det aller viktigste du kan gjøre er å sørge for at båndet mellom dere ikke ryker. Kanskje henger det i en tynn trå nå, men du må passe på det slik at det ikke ryker. Du kan sy sammen igjen flenger og opprevne kanter. Du kan lappe det sammen og sørge for at det blir sterkt igjen. Sterkere enn noen gang. Til glede for deg – og ikke minst din tenåring.

BØR VI FJERNE SINNARYNKEN?

Mange tilbud florerer på markedet for våre unge lovende. Og nå er sinnarynken blitt en trussel, som kanskje må utryddes. Botox og Restylane gir mange muligheter for estetisk bedring, mener mange, men som familieterapeut, mamma og kone, vil jeg helst ikke utslette den «bretten» i pannen, som den beskriver som blant annet på nettsiden Frokendings.no.

Har man tenkt igjennom at man da også sletter ut mye viktig informasjon? 

Forrige uke pekte gutten min på to og et halvt på denne bretten, eller Sinterynken som den blir kalt på denne hjemmesiden, i pannen min og spurte om jeg var sint. Jeg ble umiddelbart takknemlig for to ting. Jeg ble takknemlig for at han i tidlig alder evner å fange opp ansiktsuttrykk som utstråler hvordan andre har det, og for at han våget å spørre meg.

Dette ga en mulighet til å snakke med ham om at denne bretten, eller rynken – som jeg kaller det, kunne bety flere ting. Den kommer ofte når jeg er sint, men kan også komme når jeg er trøtt (noe en småbarnsmor er innimellom). Den kan komme når jeg grubler på noe, eller har vondt i kroppen eller er plaget på andre måter.

”Så mamma er ikke sint?” ”Nei, mamma er ikke sint. Mamma er trøtt”.

Mange relasjoner strever med god kommunikasjon, og noen av nøklene for å få det bedre sammen handler nettopp om å reagere på det vi ser og spørre ut ifra det, som da kan føre til at den andre begynner å fortelle. Det gjør blant annet at vi slipper å gå rundt å lure og frykte at den såkalte Sinnarynken handler om oss.

Hva skjer hvis denne fjernes eller ”flates ut”, som det så fint står? Vil mennesker faktisk få det bedre dersom denne informasjonen, som vi glemmer at vi utstråler eller forteller med kroppen vår, blir mer eller mindre borte? For det er vel det som er målet, at vi ved å slette disse sporene skal få det bedre?

Restylane og Botox kan også bidra til å få bort trøtt eller slitent uttrykk, som det stod på nettsiden at ”kan få oss til å se eldre ut enn det vi er”. Min påstand er at disse uttrykkene ikke får oss til å se eldre ut, men at de også gjenspeiler noe av livet vårt og forteller noe om hvordan vi har det. Kanskje kan vi heller bremse ned noen hakk, ta ut flere langhelger, jobbe mindre, besøke færre eller senke nivået for alt vi skal følge opp – slik at det synes på kroppen og ansiktet at vi ikke er så slitne lenger, fremfor å dekke over ved å ”fille in” ting som skjuler hvordan vi egentlig har det. Eller godta at akkurat nå både er og ser jeg litt sliten ut – og det er helt innafor normalen.

I våre foredrag og veiledning er kommunikasjon et helt selvfølgelig og sentralt tema, fordi det gir grunnlag for all relasjon. Derfor blir jeg både bekymret og urolig for unge og voksnes relasjoner, dersom vi fortsetter å flate ut disse viktige nonverbale kommunikasjonsuttrykkene.

 

Det er ikke noe galt med dem, de trenger bare noen å snakke med og noen som setter grenser…

Jeg blir kontaktet av foreldre til tenåringer som strever på ulikt vis, med sinne, nedstemthet, dårlig selvbilde etc. Foreldre vil gjerne at jeg skal hjelpe tenåringen deres til å komme «på rett kjøl», bli kvitt vrangforestillinger og en adferd som både skremmer og frustrerer foreldre. Men det som slår meg i samtalene med tenåringene er at det er jo ikke noe galt med dem! De er bare utrygge på seg selv, de savner nærheten til foreldrene sine, og mange sier også at de gjerne skulle hatt tydeligere rammer og grenser. De ønsker grenser! – men også at det er rom for å bli sur og sint for grensene! De ønsker å bli tålt for den de er! Også ønsker de mer nærhet til foreldrene sine, de trenger å føle seg verdsatt og elsket. De savner rett og slett barndommen og nærheten til foreldrene som de hadde da. De trenger noen de kan snakke med om vanskelige ting. Tenåringene ønsker tilstedeværende, aktive og nære foreldre!! De trenger noen som kan lære dem hvordan de skal sette grenser for seg selv, hvordan de skal si nei. De trenger foreldre som passer på dem!

Jeg er nok litt ekstra opptatt av at vi foreldre må passe på tenåringene våre nå, for jeg holder på å lese boken «En sånn jente» av Monica Flatabø. En veldig viktig og god bok, men det gjør vondt å lese den rett og slett. Hva er det som har gått galt når ungdomsmiljøer har blitt så seksualiserte som vi ser i altfor stor grad nå? I boken skriver Monica om ungdomsmiljøer der grensene for hva som var rett og galt, så ut til å være visket ut. Advokat Trine Rjukan uttaler seg i boken og hun sier «Vi svikter ungdommene våre når de vet så lite om voldtekt. Jentene står igjen som de store taperne når det er så lite kunnskap om voldtekt. Det er de som blir utsatt for overgrepene. Hvorfor snakker ikke foreldrene med ungdommer om seksuelle grenser? sier Rjukan.

Jeg tror ikke det er uvilje som ligger bak. Jeg tror mange synes det er vanskelig å snakke om både det og andre sårbare temaer rundt ungdomstiden med tenåringene sine. Synes du det kan være vanskelig?

Selv kan jeg kjenne på bekymring for jentene mine på 9 og 12 år. Hvordan kan jeg utruste dem til den ungdomstiden som ligger foran dem? Hvordan kan jeg skape en relasjon som gjør at de kommer til meg når noe blir vanskelig?

Jo, det handler om kommunikasjon. Det handler om hvordan jeg møter dem hver eneste dag, i alle små og store ting. Det handler om det båndet som er etablert mellom oss fra den dagen de ble født. Det handler om å ta vare på det båndet hver eneste dag. Møte dem med respekt. Være interessert i hvem de er som mennesker. Ikke tro at jeg kjenner dem og vet alt om dem. De endrer seg og vokser litt for hver eneste dag. La de få blanke ark hver morgen.

Det handler ikke om å opptre som en coach eller terapeut, jeg mener ikke det. De trenger meg, som den jeg er. MEN jeg står SÅ mye stødigere som mamma gjennom tenåringstiden til barna mine hvis jeg forstår mer av hvem jeg selv er og hva som skjer i møtet mellom oss.

Det er lett å tenke at det å være foreldre er noe vi instinktivt kan, men det stemmer ikke. Det ser jeg daglige eksempler på. Foreldre trenger veiledning og hjelp. Ikke fordi de skal bli perfekte foreldre som gjør alt riktig, men fordi de ønsker og bevare en god relasjon til barna sine. Det er utfordrende å balansere foreldrerollen når barna blir tenåringer. Den ene dagen er tenåringen selvstendig, tar ansvar og virker voksen- mens i neste øyeblikk er det akkurat som om fornuften er fullstendig koblet ut og han/hun trenger et trygt fang.

Har du lyst til å lære mer om hvordan du kan bli en mamma eller pappa som tenåringen din ønsker å dele sine gleder, sorger og opplevelser med? Vil du lære å sette grenser på en god måte? Bevare relasjonen til de viktigste menneskene i verden? Lære mer om din aller viktigste lederrolle? 

Snart lanserer jeg Onlinekurset mitt God kommunikasjon med tenåringer – der kan du lære mer om det!  Min erfaring er at det ofte handler om SMÅ endringer –  som kan ha STOR betydning!

PS: I morgen skal jeg ha et podcastintervju med Monica Flatabø om boken hennes forresten! Samtalen vår kommer ut i løpet av uken. Den må du få med deg! #Ungdomsforeldrepodcasten

Leger tiden alle sår?

Mange voksne bærer med seg erfaringer fra barne- og ungdomsårene som åpne sår. Stadig kommer vonde minner tilbake, noen ganger uten forvarsel, og den nåværende situasjonen som oppstår kan være like vanskelig å håndtere som barne-eller ungdomserfaringen.

Enkelte av de psykiske helseplagene som ungdom i dag erfarer, omhandler tidligere vonde hendelser, hvor den voksne de stolte på, gjentatte ganger ikke klarte å favne dem, forstå dem eller møte følelsene deres på en god måte.

Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men nåtiden og framtiden kan vi påvirke. Og i blant kan vi gjøre det ved å samtale om tidligere vonde eller vanskelige episoder.

Mange unge, som har flyttet hjemmefra, sier de kan forstå at foreldrene kanskje kjente seg usikre i rollen, eller de ser at foreldrene manglet gode rollemodeller for hvordan snakke om vanskelige ting og håndtere konflikter. Ungdom hverken trenger eller forventer foreldre som gjør og sier alt rett.

Men får de foreldre som styrker egen kompetanse i håndtering av vanskeligheter og konflikter i eget liv, blir også ungdommers mulighet for å mestre livets nedturer og motgang større.

Mange tar tak i godt voksen alder, søker veiledning og begynner å bearbeide egne sår. Og det applauderer jeg virkelig, for det er ingen lettvint prosess – selv om mange kan erfare den som lettende eller befriende. I forlengelsen av en slik prosess får mange det de trenger for å våge gjøre ting de kanskje ikke har gjort tidligere: åpne mer opp for det vanskelig, dele mer av egne følelser, gå inn i konflikter og løse dem på en mer hensiktsmessig og mestrende måte.

For mange unge blir denne prosessen hos foreldrene til legedom. Ikke tiden i seg selv, men at foreldrene med tiden gjør noe annerledes enn før. Og blir voksne bedre på å ivareta seg selv, blir de også bedre på å ivareta andre og ta imot andre.

Denne kunnskapen ønsker vi å spre, gjennom veiledning og foredrag, for å oppmuntre foreldre til å benytte seg av nåtidens mulighet til å lege fortidens sår.

Hvordan gjøre det uviktige viktig?

Mennesker som erfarer depresjon uttrykker også at de har lett for å nedprioritere hyggelige aktiviteter. Dette fører gjerne til færre hyggelige erfaringer (naturlig nok..), noe som igjen kan bidra til at negative tanker (og dermed også negative følelser) får større plass.

Mennesker med mye stress i hverdagen har også lett for å gå i samme fellen, i sin travelhet etter å gjøre alt som forventes eller alt som venter av viktige gjøremål. De nedprioriterer seg selv og hyggelige aktiviteter som gir påfyll.

På bryllupsdagen fikk jeg et råd: invester i hverandre i de gode dagene, så dere tåler de vonde.

Det er ikke når vi er mest slitne eller mest stresset at vi er best på å ta gode, nye og helsefremmende grep. Og de dager vil i blant komme. Likevel ser det ut til at vi derimot kan gjøre noe med avbrekkene, pusterommene, utvide antall lyspunkter som igjen vil gi mindre rom for bare det som oppleves negativt. Så for å beholde ekteskapsrådet om å investere i de gode dagene: Hvilke gode vaner og rutiner kan du lage deg – som du kan hente fram, fortsette med eller lettere komme på – når livet blir vanskelig? Hvor du kanskje må eller kommer til å velge vekk noe, men bør være forsiktig med å legge bort alt?

Jeg tok nylig en test hvor jeg scoret humøret mitt – morgen, middag og kveld i en uke. Det var overraskende tydelig å lese hva som gjør meg godt, eller hva som gjorde en dag god. Der hvor jeg la inn løpeturen, stod opp litt tidligere enn jeg trengte, eller satt en time ute i sola med ungene på lekeplassen og gjorde ingenting – de dagene fikk bedre score generelt. Stressnivået var lavere, og jeg ble også mer effektiv i mine såkalte viktige gjøremål. Og det er her jeg velger å dra ned overskriften og oppmuntre oss alle til å våge å tenke at de tingene vi gjør av aktiviteter som gjør godt, det vi lett kan se på som mindre viktig i noen perioder – de bli som regel alltid viktige.

Så er du sliten eller enormt stresset: hent fram en god hobby eller vane som gjør deg godt (uten anger etterpå) og prioriter den som viktig! You might be surprised…

 

 

Drømmekraft

Jeg har en drøm….

Har du?

Ikke vent på «en vakker dag»- den vakre dagen er nå! Det er lettere sagt enn gjort, så utrolig naivt og overflatisk tenker du kanskje nå… ? Uansett hva du tenker, så vær litt nysgjerrig på hvorfor du får den reaksjonen da! Hvor kommer den fra?

Jeg har lest boken Drømmekraft skrevet av Ellen Vahr. For en nydelig bok!!  Drømmer er viktig! Ellen skriver i boken sin: «Du har muligheten til å skrive historien din på nytt og begynne å leve et liv som er sant for deg. Du kan starte forfra akkurat nå, med en historie som gir deg all den kraft og styrke du trenger. Du er ikke historien eller historiene dine. Det er ikke de som skal definere deg. Det er det bare du som kan gjøre, og du kan begynne i dag».

Du kan begynne i dag! Kan du det? Det kommer vel kanskje an på hva drømmen din er det… Vi kan jo ikke bare kaste alt og følge drømmen vår, kan vi vel? Vi har jo ansvar! Enig i det, men ikke gi slipp på drømmen din. Kanskje krever den bare litt mer planlegging? Kanskje du må gjøre noen litt smertefulle prioriteringer?

Som foreldre er vi forbilder. Hvordan jeg møter mine egne drømmer smitter over på barnas opplevelse av hvordan de kan forholde seg til sine. Det er såå fort gjort å ta fra dem deres drømmer! I beste mening! Bare fordi vi vil hjelpe. Ellen skriver i sin bok om hvordan hennes drøm forsvant, sakte, men sikkert. «Det var så mange som hadde meninger om meg og om hvem jeg var, og etter hvert gjorde jeg disse meningene til mine egne sannheter», skriver Ellen.

Har du lyst til å hjelpe dine barn til å leve sin drøm? Vær nysgjerrig på hvem de er, hva de tenker og mener, uten å komme med en fasit og ferdige svar om hva som kan være lurt og fornuftig. Undre dere sammen! DET er gull verdt! Da kan de kanskje finne og leve drømmen sin raskere enn hva vi har klart. Kanskje kan de slippe å «møte veggen» fordi de skulle leve opp til andres forventninger? Så altfor mange må møte den før de klarer å snu om og leve det livet de egentlig ønsker seg, men som ofte må stå på vent fordi det er så mye annet som «må» gjøres.

Drømmer kan være så mye! Det handler så absolutt ikke bare om karriere, ferier etc. Det kan handle om de små daglige øyeblikkene. Det kan handle om en hverdag som er overkommelig og der vi føler at vi lever og ikke bare strever.

Tenk gjennom hva som er din drøm og lag en plan for hvordan du skal nå den!! Nei, ikke vent til i morgen fordi du har så mye annet som «må» gjøres. Det er nå du lever! I dag! Det handler om å leve et liv som er sant og godt for deg. Bare du vet hvordan det ser ut.

DU ER EN SLEM MAMMA

”DU ER EN SLEM MAMMA…”

Er jeg likevel god nok?

Datteren min setter øynene sine hardt mot mine og visker det stille, men alle rundt oss hørte det nok. Hun var uenig i avgjørelsen min, hvor svaret var nei, og det var nok til å definere meg som en slem mamma.

Det hadde virkelig vært godt å ha med seg en samlivsterapeut eller en førskolelærer eller en psykolog som kunne klappe deg på skulderen og si ”bra jobba”, når man i blant velger å ta de viktige kampene, går den ekstra milen eller gjør noen omfattende nye grep for å ta vare på både seg selv og andre rundt seg. En som sa ”jeg ser deg, fortsett, du klarer det, jeg har troa på deg. Det du gjør er utrolig viktig og riktig, nettopp derfor er det så vanskelig».

For hvem ser egentlig de kampene jeg kjemper? Mot meg selv, mot de ulike frasene om hva en god mor er, mot hva andre ser ut til å ha på stell, men som jeg ikke har, eller kampene for de små prioriteringene jeg tar i et forsøk på leve et mer overkommelig liv.

Jeg kommer stadig tilbake til det faktum at det bare er du selv som ser deg selv ofte nok til å kunne stille deg selv spørsmålet: er det godt nok? Eller mer oppriktig følt: er jeg god nok?

selv når jeg blir kalt slem

selv om jeg ikke har hagen fresh (noen gang)

selv når jeg mangler kreativitet til markering av bryllupsdager eller andre merkedager

selv om jeg ikke har 13 frivillige verv i nærmiljøet

selv om jeg ikke ringer opphavet daglig

selv om jeg…..

Er jeg god nok?

 

Dette er det spørsmålet mange unge stiller seg – med andre krav eller forventninger rundt seg, og dette spørsmålet stiller også altfor mange voksne seg (og er usikre på svaret…)

Og jeg tror ikke det hjelper oss en døyt, men heller tillegger livet enda mer indre stress.

Mange unge i dag opplever at ressursene ikke matcher forventningene andre har til dem, eller som de har til seg selv, og de sitter igjen med en følelse av å ikke være gode nok.

Det samme gjelder mange voksne.

 

Så kanskje er det på tide å lande i noe som både vi – og de unge som ser opp til oss – kan klare å matche???

Skal, og kan, alt få 100 % innsats?

Hva skal kun få 70 eller 80%?

Og hvis noe i en periode bør prioriteres opp, hva skal da nedprioriteres? (fordel å være superkonkret her)

Tåler noen vennskap sjeldnere treff, og trenger andre hyppigere møter?

Skal noe jobb ned, eller flere par – weekender opp?

 

Livet raser avgårde, og vi tror ofte vi ikke har noen valg. Men vi har det, som regel opp til flere. Kanskje vil noen kalle deg slem. Kanskje vil du møte misnøye eller skuffelse. Men kanskje vil også noen, for eksempel en ungdom som ser opp til deg, klappe deg på skulderen og si – bra jobba, du viste meg et overkommelig liv.

For min del er det uansett godt å offisielt kunngjøre at hagen fortsetter å bare få 30%… Mulig det endres når barna flytter ut, eller dersom 40 – års krisa sender meg av gårde på et særs inspirerende hagestellkurs. Men jeg vil ikke love noe.

Du er velkommen likevel, selv om ikke alt er på stell…

 

 

Jeg er ikke enig med deg @helsesista-  Tale Maria Krohn Engvik. Trygge voksne setter grenser.   

Kan vi klare å gjøre to ting på en gang?

Krohn Engvik sier foreldre ikke skal si til sine tenåringer at de ikke må sende nakenbilder på nett. Jeg mener hun tar feil. Hvis foreldre ikke skal kunne fortelle tenåringer hva som er rett og galt, hvor skal de da lære det? Men jeg er helt enig med Krohn Engvik i at vi skal reflektere sammen med dem. Be dem om å komme til oss når de gjør noe dumt, si at vi vil hjelpe og støtte dem. Men når hun sier at «hun vil de skal gruble og finne ut selv hva som er lurt» mener jeg hun mangler en grunnleggende forståelse og i tillegg er det et altfor stort ansvar å legge på tenåringene. Vi bør så absolutt gruble og undre oss sammen dem, men de fortjener også kloke, trygge veivisere.

Det er ingen motsetning mellom å være tydelig overfor sine tenåringer på hva som er lov, klokt og lurt og det å ha en god relasjon preget av åpenhet og gode samtaler.

Vi må ikke bli så opptatt av den gode stemningen og så redde for at de skal føle skyld og skam at vi slutter å fortelle dem hva som er rett og galt. Skal tenåringer kunne danne sine egne indre strukturer trenger de grenser, gode rammer og stødige voksne rundt seg. Frances E Jensen er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling. Hun skriver i sin bok Tenåringshjernen: «Tenåringer kan se ut som voksne, de kan til og med tenke som voksne på mange måter, de har en fantastisk evne til å lære, men det er avgjørende å vite hva tenåringer ikke har evne til- deres kognitive, emosjonelle og atferdsmessige begrensninger». Hjernen deres er under utvikling. Frances gjentar flere ganger i sin bok at det aller viktigst foreldre kan gjøre er å sette grenser. Jeg er enig med henne.

Det handler om respekt. Skal tenåringer lære å respektere seg selv må de behandles med respekt og en måte å vise respekt på er å sette grenser for dem. Det ligger enormt mye omsorg i grenser.  Man kan sette grenser på en god og kjærlig måte. Det handler om å lytte først, reflektere sammen, gjerne forstå at tenåringen kan synes grensen både er urettferdig og dum. Men sett grensen likevel! Det gir trygghet. Da lærer man tenåringen at man har egne grenser for hva som er rett og galt og det gir dem anledning til å sette sine egne grenser. Foreldre er forbilder. Respekt betyr ikke at man unnlater å si noe som kan oppleves støtende.

Jeg ønsker meg flere stemmer inn i debatten om ungdom og psykisk helse. Det handler om respekt for foreldre, som fortjener bedre, flere og mer nyanserte råd gjennom media.

Ja , vi kan klare å gjøre to ting på en gang! Vi kan møte tenåringer med interesse, undring og samtidig være trygge voksne som er tydelige på hva som er rett og galt.

Det handler ikke om deg.

Det handler ikke om deg.

Når du blir usikker på en annen sin reaksjon, når uttalelser kommer flyvende til deg slik at du lurer på hva du har gjort galt, når noen går bort fra situasjoner, lar være å svare deg eller får en reaksjon du ikke ser komme – det handler ikke nødvendigvis om deg.

En gang sa en foredragsholder at dersom noen av oss ble berørt av noe hun sa, provosert, kjente oss enige eller dypt uenig, skulle vi være nysgjerrige på vår egen reaksjon – fordi den kunne fortelle oss noe viktig om oss selv, og om hva som er viktig for oss. Det handlet om å ta ansvar for egne følelser, lære oss selv bedre å kjenne og kunne ta lærdom av så mye som mulig.

Etter denne erfaringen starter jeg selv mine foredrag med en slags ansvarsfordeling. For selv om jeg har forberedt mine 45 eller 90 minutter godt, snakker jeg likevel til mange ulike liv. Og reaksjonene, hva som beveger, utfordrer eller kanskje i blant provoserer, handler ikke alltid om meg og at jeg skal forandre noe av mitt, men det kan fortelle mye om den andre og viktige erfaringer som har satt spor.

Følelsene våre kan nemlig fortelle oss mye. Hvis vi ikke fokuserer på å skjule følelsene eller få dem bort, men heller er nysgjerrige på dem, kan vi lettere forstå oss selv og våre reaksjoner i møte med andre, noe som igjen kan lette kommunikasjonen mellom oss.

Mye av vår kommunikasjon med andre forblir uoppgjort, fordi mange av oss håper det som eventuelt oppstod går over, eller fordi vi gjerne vil unngå konflikt. Andre ganger handler det om at vi ikke stopper opp lenge nok til å spørre oss selv eller den andre; «hva handler dette egentlig om»? Og konflikt trenger ikke alltid oppstå, dersom nysgjerrigheten er oppriktig – og vi ikke har som agenda å forsøke å forandre den andre eller overbevise om egne synspunkter og erfaring.

Mange ledere og lærere strever med å samarbeide, fordi de ikke lytter nok til hverandre, eller bruker nysgjerrigheten i møte med hverandre. Ofte har man rett og slett ikke tid, eller man tar seg ikke tid. Andre ganger kommer behovet for enighet først i rekken, og man bruker all energi på å bygge opp eget forsvar og argumentering.

Jeg vet vi ikke kan bruke like mye tid i alle situasjoner, men jeg tror det i blant kan være nyttig å reagere på engasjement og sterke følelser – både hos oss selv og andre.

Vi mennesker har ikke full oversikt over hvorfor vi mener så sterkt eller reagerer som vi gjør, men den muligheten kan vi få, dersom vi stopper og og snakker sammen en gang til. Kanskje må vi sette av litt tid, og ikke alt bør tas i øyeblikkets hete, men både kommunikasjonen og relasjonen kan styrkes, dersom vi ikke bare snakker «sak», men også våger å snakke om hva vi ble opptatt av hos oss selv eller den andre da vi diskuterte saken.

Mange av oss verdsetter ulike erfaringer og personligheter i teamarbeid. I blant utfordres vi på å vise at vi mener det, ikke ved å skulle forandre den andre, men være nysgjerrig på hva han eller hun har lært og hva det har gjort med dem. Dette kan være med å dempe irritasjon og styrke forståelse, noe som igjen vil kunne fremme gode relasjoner og samarbeid.

Og det kan gagne oss alle!

LagreLagre