BØR VI FJERNE SINNARYNKEN?

Mange tilbud florerer på markedet for våre unge lovende. Og nå er sinnarynken blitt en trussel, som kanskje må utryddes. Botox og Restylane gir mange muligheter for estetisk bedring, mener mange, men som familieterapeut, mamma og kone, vil jeg helst ikke utslette den «bretten» i pannen, som den beskriver som blant annet på nettsiden Frokendings.no.

Har man tenkt igjennom at man da også sletter ut mye viktig informasjon? 

Forrige uke pekte gutten min på to og et halvt på denne bretten, eller Sinterynken som den blir kalt på denne hjemmesiden, i pannen min og spurte om jeg var sint. Jeg ble umiddelbart takknemlig for to ting. Jeg ble takknemlig for at han i tidlig alder evner å fange opp ansiktsuttrykk som utstråler hvordan andre har det, og for at han våget å spørre meg.

Dette ga en mulighet til å snakke med ham om at denne bretten, eller rynken – som jeg kaller det, kunne bety flere ting. Den kommer ofte når jeg er sint, men kan også komme når jeg er trøtt (noe en småbarnsmor er innimellom). Den kan komme når jeg grubler på noe, eller har vondt i kroppen eller er plaget på andre måter.

”Så mamma er ikke sint?” ”Nei, mamma er ikke sint. Mamma er trøtt”.

Mange relasjoner strever med god kommunikasjon, og noen av nøklene for å få det bedre sammen handler nettopp om å reagere på det vi ser og spørre ut ifra det, som da kan føre til at den andre begynner å fortelle. Det gjør blant annet at vi slipper å gå rundt å lure og frykte at den såkalte Sinnarynken handler om oss.

Hva skjer hvis denne fjernes eller ”flates ut”, som det så fint står? Vil mennesker faktisk få det bedre dersom denne informasjonen, som vi glemmer at vi utstråler eller forteller med kroppen vår, blir mer eller mindre borte? For det er vel det som er målet, at vi ved å slette disse sporene skal få det bedre?

Restylane og Botox kan også bidra til å få bort trøtt eller slitent uttrykk, som det stod på nettsiden at ”kan få oss til å se eldre ut enn det vi er”. Min påstand er at disse uttrykkene ikke får oss til å se eldre ut, men at de også gjenspeiler noe av livet vårt og forteller noe om hvordan vi har det. Kanskje kan vi heller bremse ned noen hakk, ta ut flere langhelger, jobbe mindre, besøke færre eller senke nivået for alt vi skal følge opp – slik at det synes på kroppen og ansiktet at vi ikke er så slitne lenger, fremfor å dekke over ved å ”fille in” ting som skjuler hvordan vi egentlig har det. Eller godta at akkurat nå både er og ser jeg litt sliten ut – og det er helt innafor normalen.

I våre foredrag og veiledning er kommunikasjon et helt selvfølgelig og sentralt tema, fordi det gir grunnlag for all relasjon. Derfor blir jeg både bekymret og urolig for unge og voksnes relasjoner, dersom vi fortsetter å flate ut disse viktige nonverbale kommunikasjonsuttrykkene.

 

Leger tiden alle sår?

Mange voksne bærer med seg erfaringer fra barne- og ungdomsårene som åpne sår. Stadig kommer vonde minner tilbake, noen ganger uten forvarsel, og den nåværende situasjonen som oppstår kan være like vanskelig å håndtere som barne-eller ungdomserfaringen.

Enkelte av de psykiske helseplagene som ungdom i dag erfarer, omhandler tidligere vonde hendelser, hvor den voksne de stolte på, gjentatte ganger ikke klarte å favne dem, forstå dem eller møte følelsene deres på en god måte.

Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men nåtiden og framtiden kan vi påvirke. Og i blant kan vi gjøre det ved å samtale om tidligere vonde eller vanskelige episoder.

Mange unge, som har flyttet hjemmefra, sier de kan forstå at foreldrene kanskje kjente seg usikre i rollen, eller de ser at foreldrene manglet gode rollemodeller for hvordan snakke om vanskelige ting og håndtere konflikter. Ungdom hverken trenger eller forventer foreldre som gjør og sier alt rett.

Men får de foreldre som styrker egen kompetanse i håndtering av vanskeligheter og konflikter i eget liv, blir også ungdommers mulighet for å mestre livets nedturer og motgang større.

Mange tar tak i godt voksen alder, søker veiledning og begynner å bearbeide egne sår. Og det applauderer jeg virkelig, for det er ingen lettvint prosess – selv om mange kan erfare den som lettende eller befriende. I forlengelsen av en slik prosess får mange det de trenger for å våge gjøre ting de kanskje ikke har gjort tidligere: åpne mer opp for det vanskelig, dele mer av egne følelser, gå inn i konflikter og løse dem på en mer hensiktsmessig og mestrende måte.

For mange unge blir denne prosessen hos foreldrene til legedom. Ikke tiden i seg selv, men at foreldrene med tiden gjør noe annerledes enn før. Og blir voksne bedre på å ivareta seg selv, blir de også bedre på å ivareta andre og ta imot andre.

Denne kunnskapen ønsker vi å spre, gjennom veiledning og foredrag, for å oppmuntre foreldre til å benytte seg av nåtidens mulighet til å lege fortidens sår.

Hvordan gjøre det uviktige viktig?

Mennesker som erfarer depresjon uttrykker også at de har lett for å nedprioritere hyggelige aktiviteter. Dette fører gjerne til færre hyggelige erfaringer (naturlig nok..), noe som igjen kan bidra til at negative tanker (og dermed også negative følelser) får større plass.

Mennesker med mye stress i hverdagen har også lett for å gå i samme fellen, i sin travelhet etter å gjøre alt som forventes eller alt som venter av viktige gjøremål. De nedprioriterer seg selv og hyggelige aktiviteter som gir påfyll.

På bryllupsdagen fikk jeg et råd: invester i hverandre i de gode dagene, så dere tåler de vonde.

Det er ikke når vi er mest slitne eller mest stresset at vi er best på å ta gode, nye og helsefremmende grep. Og de dager vil i blant komme. Likevel ser det ut til at vi derimot kan gjøre noe med avbrekkene, pusterommene, utvide antall lyspunkter som igjen vil gi mindre rom for bare det som oppleves negativt. Så for å beholde ekteskapsrådet om å investere i de gode dagene: Hvilke gode vaner og rutiner kan du lage deg – som du kan hente fram, fortsette med eller lettere komme på – når livet blir vanskelig? Hvor du kanskje må eller kommer til å velge vekk noe, men bør være forsiktig med å legge bort alt?

Jeg tok nylig en test hvor jeg scoret humøret mitt – morgen, middag og kveld i en uke. Det var overraskende tydelig å lese hva som gjør meg godt, eller hva som gjorde en dag god. Der hvor jeg la inn løpeturen, stod opp litt tidligere enn jeg trengte, eller satt en time ute i sola med ungene på lekeplassen og gjorde ingenting – de dagene fikk bedre score generelt. Stressnivået var lavere, og jeg ble også mer effektiv i mine såkalte viktige gjøremål. Og det er her jeg velger å dra ned overskriften og oppmuntre oss alle til å våge å tenke at de tingene vi gjør av aktiviteter som gjør godt, det vi lett kan se på som mindre viktig i noen perioder – de bli som regel alltid viktige.

Så er du sliten eller enormt stresset: hent fram en god hobby eller vane som gjør deg godt (uten anger etterpå) og prioriter den som viktig! You might be surprised…

 

 

DU ER EN SLEM MAMMA

”DU ER EN SLEM MAMMA…”

Er jeg likevel god nok?

Datteren min setter øynene sine hardt mot mine og visker det stille, men alle rundt oss hørte det nok. Hun var uenig i avgjørelsen min, hvor svaret var nei, og det var nok til å definere meg som en slem mamma.

Det hadde virkelig vært godt å ha med seg en samlivsterapeut eller en førskolelærer eller en psykolog som kunne klappe deg på skulderen og si ”bra jobba”, når man i blant velger å ta de viktige kampene, går den ekstra milen eller gjør noen omfattende nye grep for å ta vare på både seg selv og andre rundt seg. En som sa ”jeg ser deg, fortsett, du klarer det, jeg har troa på deg. Det du gjør er utrolig viktig og riktig, nettopp derfor er det så vanskelig».

For hvem ser egentlig de kampene jeg kjemper? Mot meg selv, mot de ulike frasene om hva en god mor er, mot hva andre ser ut til å ha på stell, men som jeg ikke har, eller kampene for de små prioriteringene jeg tar i et forsøk på leve et mer overkommelig liv.

Jeg kommer stadig tilbake til det faktum at det bare er du selv som ser deg selv ofte nok til å kunne stille deg selv spørsmålet: er det godt nok? Eller mer oppriktig følt: er jeg god nok?

selv når jeg blir kalt slem

selv om jeg ikke har hagen fresh (noen gang)

selv når jeg mangler kreativitet til markering av bryllupsdager eller andre merkedager

selv om jeg ikke har 13 frivillige verv i nærmiljøet

selv om jeg ikke ringer opphavet daglig

selv om jeg…..

Er jeg god nok?

 

Dette er det spørsmålet mange unge stiller seg – med andre krav eller forventninger rundt seg, og dette spørsmålet stiller også altfor mange voksne seg (og er usikre på svaret…)

Og jeg tror ikke det hjelper oss en døyt, men heller tillegger livet enda mer indre stress.

Mange unge i dag opplever at ressursene ikke matcher forventningene andre har til dem, eller som de har til seg selv, og de sitter igjen med en følelse av å ikke være gode nok.

Det samme gjelder mange voksne.

 

Så kanskje er det på tide å lande i noe som både vi – og de unge som ser opp til oss – kan klare å matche???

Skal, og kan, alt få 100 % innsats?

Hva skal kun få 70 eller 80%?

Og hvis noe i en periode bør prioriteres opp, hva skal da nedprioriteres? (fordel å være superkonkret her)

Tåler noen vennskap sjeldnere treff, og trenger andre hyppigere møter?

Skal noe jobb ned, eller flere par – weekender opp?

 

Livet raser avgårde, og vi tror ofte vi ikke har noen valg. Men vi har det, som regel opp til flere. Kanskje vil noen kalle deg slem. Kanskje vil du møte misnøye eller skuffelse. Men kanskje vil også noen, for eksempel en ungdom som ser opp til deg, klappe deg på skulderen og si – bra jobba, du viste meg et overkommelig liv.

For min del er det uansett godt å offisielt kunngjøre at hagen fortsetter å bare få 30%… Mulig det endres når barna flytter ut, eller dersom 40 – års krisa sender meg av gårde på et særs inspirerende hagestellkurs. Men jeg vil ikke love noe.

Du er velkommen likevel, selv om ikke alt er på stell…

 

 

Det handler ikke om deg.

Det handler ikke om deg.

Når du blir usikker på en annen sin reaksjon, når uttalelser kommer flyvende til deg slik at du lurer på hva du har gjort galt, når noen går bort fra situasjoner, lar være å svare deg eller får en reaksjon du ikke ser komme – det handler ikke nødvendigvis om deg.

En gang sa en foredragsholder at dersom noen av oss ble berørt av noe hun sa, provosert, kjente oss enige eller dypt uenig, skulle vi være nysgjerrige på vår egen reaksjon – fordi den kunne fortelle oss noe viktig om oss selv, og om hva som er viktig for oss. Det handlet om å ta ansvar for egne følelser, lære oss selv bedre å kjenne og kunne ta lærdom av så mye som mulig.

Etter denne erfaringen starter jeg selv mine foredrag med en slags ansvarsfordeling. For selv om jeg har forberedt mine 45 eller 90 minutter godt, snakker jeg likevel til mange ulike liv. Og reaksjonene, hva som beveger, utfordrer eller kanskje i blant provoserer, handler ikke alltid om meg og at jeg skal forandre noe av mitt, men det kan fortelle mye om den andre og viktige erfaringer som har satt spor.

Følelsene våre kan nemlig fortelle oss mye. Hvis vi ikke fokuserer på å skjule følelsene eller få dem bort, men heller er nysgjerrige på dem, kan vi lettere forstå oss selv og våre reaksjoner i møte med andre, noe som igjen kan lette kommunikasjonen mellom oss.

Mye av vår kommunikasjon med andre forblir uoppgjort, fordi mange av oss håper det som eventuelt oppstod går over, eller fordi vi gjerne vil unngå konflikt. Andre ganger handler det om at vi ikke stopper opp lenge nok til å spørre oss selv eller den andre; «hva handler dette egentlig om»? Og konflikt trenger ikke alltid oppstå, dersom nysgjerrigheten er oppriktig – og vi ikke har som agenda å forsøke å forandre den andre eller overbevise om egne synspunkter og erfaring.

Mange ledere og lærere strever med å samarbeide, fordi de ikke lytter nok til hverandre, eller bruker nysgjerrigheten i møte med hverandre. Ofte har man rett og slett ikke tid, eller man tar seg ikke tid. Andre ganger kommer behovet for enighet først i rekken, og man bruker all energi på å bygge opp eget forsvar og argumentering.

Jeg vet vi ikke kan bruke like mye tid i alle situasjoner, men jeg tror det i blant kan være nyttig å reagere på engasjement og sterke følelser – både hos oss selv og andre.

Vi mennesker har ikke full oversikt over hvorfor vi mener så sterkt eller reagerer som vi gjør, men den muligheten kan vi få, dersom vi stopper og og snakker sammen en gang til. Kanskje må vi sette av litt tid, og ikke alt bør tas i øyeblikkets hete, men både kommunikasjonen og relasjonen kan styrkes, dersom vi ikke bare snakker «sak», men også våger å snakke om hva vi ble opptatt av hos oss selv eller den andre da vi diskuterte saken.

Mange av oss verdsetter ulike erfaringer og personligheter i teamarbeid. I blant utfordres vi på å vise at vi mener det, ikke ved å skulle forandre den andre, men være nysgjerrig på hva han eller hun har lært og hva det har gjort med dem. Dette kan være med å dempe irritasjon og styrke forståelse, noe som igjen vil kunne fremme gode relasjoner og samarbeid.

Og det kan gagne oss alle!

LagreLagre

What doesn’t kill you…

What doesn’t kill you might makes you stronger…

Det slo meg en dag at det å vokse virkelig kan gjøre ganske vondt. Vokse fysisk, vokse i dybde og kunnskap, og det å vokse for å takle og ta imot livet slik det faktisk er.

Det er noe instinktivt i oss mennesker som vil unngå smerte. Den sunne angsten hjelper oss bort fra relasjoner og situasjoner som er skadelige og farlige for oss, som reduserer eller ødelegger liv. Noen steder er det ikke rom for vekst, fordi tryggheten er utenfor rekkevidde. Ikke alt skal man bli værende i, og det å flykte er noen ganger livsnødvendig.

Andre ganger slår den samme følelsen ut – angsten, uten at det er farlig, uten at vi egentlig trenger å flykte. Dersom vi ikke stopper opp, kan det hende at vi allerede har stukket av. Dette kan skje ved å bryte opp fra et sted, en jobb, slå opp med kjæresten eller et vennskap, gå vekk fra en situasjon, ta Paracet for syvende dag på rad for hodepine eller andre ulike «flukter» vi mennesker tar. Noen ganger handler det om vaner, andre ganger selverfarte «jeg måtte bare vekk» eller «det funker jo i øyeblikket», rett og slett fordi vi ikke aldri har forsøkt å gjøre noe annet. Og jeg sier ikke at det er feil å gjøre disse tingene, gjerne fortsett livet ut. Men jeg vil våge å påstå at du kan risikere å ikke vokse.

Ofte har vi mange flere alternativer enn vi tror, men vi har i blant for dårlig tid til å forsøke å finne dem. Det kan nemlig kreve hardt arbeid og mye vilje å velge noe annet enn å flykte fra ubehaget, det vanskelige, vonde eller triste. Alt det som er med å gi oss mennesker dybde, økt empati, erfaringer som senere vil gjøre oss rustet til å tåle livet – på godt og vondt.

Jeg snakker med mange unge som har få erfaringer med å si ifra at de trenger noe, strever med noe eller for eksempel blir såret. De har gjerne mange erfaringer med å stå i det vanskelige eller vonde, hvor det ikke er farlig nok til at de trenger å flykte, men hvor likevel livskvaliteten og friheten i ulik grad begynner å reduseres.

Før kunne jeg bli provosert av denne setningen, men nå må jeg si meg enig: Det handler virkelig ofte om hvordan vi tar det, fremfor hvordan vi har det.

Vi kan ikke, og vi trenger ikke alltid stikke av. Vi trenger heller ikke alltid bli og «lide i stillhet». Det finnes alternativer som er gode, som oppleves (og oppriktig er) mer selvvalgte, hvor man kan ta ansvar for seg selv, ta vare på deg selv – og møte det ubehagelige, vonde eller vanskelige på en måte som fremmer vekst og utvikling. Og det trenger de unge! De trenger å vokse i erfaringer på å ta grep og ta ansvar i møte med det som kjennes som angstskapende rundt dem. Og til det trengs trygge erfarne voksne, som er gode på å stoppe opp, sortere vondt eller vanskelig fra farlig og livshemmende, og som har god tid til å ta dem imot og roe dem. Tabletter mot angst gis ut alt for lett, fordi det i blant er mangel på voksne som har tid og kunnskap!

Det å utruste ungdom til å prioritere, kjempe for noe, protestere eller si ifra er mer verdt enn å sammen med dem skyndte seg forbi det vonde. På den måten bygger de opp forsvar til å tåle vanskeligere prøvelser senere.

Så møter du på en ungdom som strever eller møter motgang, som du umiddelbart ikke tenker er farlig eller skadelig slik at flukt bør tas i bruk, vil jeg oppfordrer til tre ting.

1. Ikke få samme «panikk» som ungdommen, selv om det å anerkjenne følelsen kan være et bra sted å starte. (Eks. «Jeg skjønner dette kan frike deg ut», hvis det var setningen som ble uttalt av ungdommen..)

2. Hjelp dem å flytte synspunkt og få fram alternativene, hva som kan gjøre det lettere eller bedre å stå i det som er vanskelig.

3. Spør dem om hva de håper å sitte igjen med på andre siden dersom de ikke flykter, men heller finner andre måter å ta valg/prioritere/sette grenser i situasjonen eller relasjonen de da selv velger å bli i.

Det kan bli en spennende samtale, hvor uante ideer og muligheter kan finne sted. Og ikke minst, som jeg tenker er en fin ting: du er med å utruste ungdom til å takle og håndtere egen smerte, vanskelighet, sorg eller annet – og det skaper vekst, utvikling og livsmestring.

LagreLagre

LagreLagre

Hvor frie er de som er helt frie?

Jeg synes å merke at mange i den eldste generasjonen lærte å leve med mye. Du merker det på dem. De vokste opp under enklere kår, og måtte ta til takke med mindre. Å syte og klage var ikke til noe hjelp, så det var like greit å gjøre som man fikk beskjed om – ikke gråt og ikke vis følelser. Og slik lærte de å holde inne og stå i det vanskelige.

Generasjonen over meg har nok strevd noe på grunn av dette, men også våget å gjøre opprør mot noe av det. Det har vært mer åpenhet, flere har sagt ifra, begynt å bruke stemmen sin, reagert, brutt ut av relasjoner eller situasjoner, våget å vise sårbarhet. Og på grunn av dette, eller gjennom dette, har mange erfart noe mer frihet og selvstendighet.

Min generasjon kom med en enda større åpenhet og frihet, hvor det meste var greit å snakke om, fremtiden lå foran oss med kanskje mer enn én arbeidsplass, mer enn ett bosted, mer enn én vei eller mulighet.

Så har vi nå denne ungdomsgenerasjonen som har en merkelig kombinasjon av at ”alle muligheter ligger foran deg, du kan bli hva du vil”, og følelsen av å være så langt fra fri og selvstendig som mulig. Heldigvis ikke alle, men likevel altfor mange.

  • De skal være unike, samtidig er de livredde for å skille seg ut.
  • De strever med både angst, depresjon og relasjoner og kommunikasjon, og ingen ønsker å si ifra til noen – i hvert fall ikke muntlig, av frykt for hva den andre vil si, tenke eller føle. Jeg vet ennå ikke om det handler om konfliktskyhet eller omsorg, men det virker som om frykten for ubehaget som en konflikt kan medføre er langt større enn selve ubehaget.
  • Den største børen jeg synes å se legges på dem (av dem selv) er likevel dette: Ingen må se det dersom jeg strever.

Jeg har ikke alle svar på hva som skjer, hvordan og hvorfor, men det virker som at sammen med alle valgmuligheter og den store friheten, og de forventninger og krav som stilles av dem selv, blir det for mye å bære. Og at det å skape seg selv er enda mer strevsomt enn å finne og kjenne seg selv – som de fleste av oss bruker et helt liv på.

Og jeg tenker vi bør på få til bedre!

  • Vi bør få til bedre å faktisk mene og vise at det er lov å leve ulike liv, vise ulike følelser, kjenne på ulike smerter, ha ulike meninger, bære på ulike laster – selv om det da vil bli synlig at vi ikke er som ”alle andre”, noe ingen av oss er.
  • Vi bør få til bedre å selv dele av vår svakhet, vår begrensning – og slik vise ovenfor ungdommer at vi mennesker har begrensninger – og at det er normalt å erfare det.
  • VI bør få til bedre å slappe mer av – og vise at livet ikke trenger å være mer stress enn du gjør det til selv.

GENERASJON PRESTASJON:

VI SKAL PRESTERE BEDRE I MØTE MED DERE VED Å PRESTERE MINDRE!

Hverdagslykke

Jeg har funnet et nytt ord, som jeg liker svært godt og som jeg kanskje kommer til å bruke en stund fremover. HVERDAGSLYKKE. Jeg har ikke funnet på det selv dessverre, og det finnes også en bok om det (så jeg blir ikke først ute med den heller). Jeg oppdaget ordet i en brosjyre fra Helsestasjonen for ungdom. Tusen takk for dere og alle som bidrar inn til www.psykiskhelse.no, som både gir ut en lommebrosjyre om Hverdagslykke og selger et hefte med 63 praktiske råd (hvor kanskje noen da vil komme godt med..?)

Og her kommer de 5 faktorene som viser seg å kunne gi oss mer HVERDAGSLYKKE.

KNYTT BÅND
Er det noe som er fristende når man har det vanskelig, så er det å isolere seg. Man føler seg dårlig eller nedfor, kjenner at man har lite å bidra med, og at alle rundt har det mye bedre enn en selv. Så det er best å holde seg unna fellesskapet. FEIL.
Å trenge noen gjør vi alle i blant, og det blir ikke bedre av at vi trekker oss unna de vi kunne fått hjelp og støtte fra. Du trenger ikke være midt i mengden av masse folk, men det å ha en eller to du kan prate med, finne på noe med, hjelper. PUNKTUM.

VÆR AKTIV – Jeg tror jeg nesten ikke har hatt noen samtaler uten at det å gå tur, løpe eller trene dukker opp som et forslag til hva som kan hjelpe på å få det bedre. Dette kommer som oftest fra dem selv, da de fleste har erfart at det å bevege seg i en eller annen grad – gjorde noe godt med både kropp og sinn. SÅ GJØR MER AV DET!

FORTSETT Å LÆRE – Jeg tenker her at variasjon er bra. Særlig tenkte jeg det etter 18 måneder hjemme i permisjon, uten noen annen input enn den ukentlige Libero – mailen. Og jeg tror det er lurt å fortsette å lære noe nytt i blant, dypere og grundigere andre ganger. Forskning viser at det å lese fra en bok eller fra papir gir oss en dypere kunnskap til det vi leser, enn når vi leser på pc, Ipad eller telefon. Vi husker rett og slett bedre. Dette skal visstnok være fordi vi er i berøring med arkene, og dermed vet bedre når det vi skal lese begynner og når det slutter. Vi føler altså mer omkring det vi skal lese.
ER IKKE DETTE INTERESSANT?! =)

VÆR OPPMERKSOM – Dette er faktisk vanskelig dersom man ikke er til stede. De fleste av oss har ikke lenger dager hvor vi ikke er ”til stede” flere steder på en gang. (Ungdom trolig i en helt annen dimensjon enn oss voksne). Kanskje tilhører det fortiden, eller kanskje kan vi i blant droppe noe av påkoblingen og rett og slett koble mer av.

GI – en undervurdert, viktig vei til glede.
Det viser seg at våre følelser rundt det å glede andre, det å gi av oss selv, gir den samme nytelsen som sjokolade eller sex. Så dersom du vil unngå å spise mye sjokolade, og/eller har begrenset med sex for tiden – FORTSETT Å GI av din tid, evner, penger eller ting – til andre!

Hvordan vi bruker vår tid, hva vi prioriterer har stor betydning for hvordan vi har det.
Dette handler ikke om å ”tenke positivt” eller ”se lyst på livet”, da slike oppfordringer stort sett bare funker for dem som allerede tenker positivt og ser lyst på livet.

Hverdagslykke handler om å oppleve glede og mening, bruke styrker og kjenne på engasjement, nysgjerrighet og undring.

Forskningen viser at positive følelser styrker både psykiske, sosiale og fysiske ressurser, samt visker ut negative følelser som tristhet, uro og bekymring. – Og det siste trenger ungdom å få mindre av.

(I kveld ble det sjokolade her…)

Den smale strømmen av nyttårsforsett

Jeg fikk en viktig påminnelse i helgen om at alle mennesker er forskjellige. Det er kanskje ikke særlig nytt, men det er likevel fascinerende mange av oss som velger de samme tingene. De aller fleste nyttårsforsetter omhandler trening- og kostholdsendringer, uten at det stilles spørsmål om det er det vi ønsker at skal endres – dersom noe i det hele tatt bør endres akkurat nå eller dette året. Selv applauderer jeg et aktivt liv, om man har mulighet til det, da det er enormt helsefremmende – både psykisk og fysisk. Likevel kan trolig mange av oss fortsette som forrige år, uten at vi tar særlig stor skade av det.

Ofte blir nemlig målene våre for høye eller for generelle, og ikke alltid er de våres, men andres.

Dersom vi bruker mye energi på å sammenligne oss med hva andre velger å gjøre, eller selv bruker for mye tid på ting som egentlig ikke er viktig for oss, står vi i fare for å utsette oss selv for en hverdag hvor mestring sjeldnere finner sted, samt få følelsen av å ”miste oss selv”.

Derfor kommer Samtaleverkstedet det nye året med to råd (hvorfor komme med mange når man kan komme med få..?) til deg som ønsker å bevare deg selv og være tilfreds med deg selv og de valg du tar (ikke bare i januar)

1. Finn ut hva som er viktig for deg, selv om det kanskje ikke er trening – og kostholdsendringer.
2. Dersom du kjenner deg igjen at mye ”blir med tanken”, la deg inspirere til å handle – og erfare mestring, fremfor å tenke på ting – og kjenne samvittigheten gnage, ved å lytte til låta ”I mårrå ska eg begynna”, av Tor Kjetil Espedal.

Et nytt år venter oss alle – med eller uten forsetter.

Å bære inne med og bære over med

Freerangestock.com

Om å bære inne med og bære over med

Pinnekjøtt eller ribbe, eller hva med kalkun? Gudstjeneste klokka 12, 14 eller 16, og hvor mange juleselskap kan vi presse inn på én dag, fordi vi ønsker, føler vi må, eller er svært fleksible og får til det vi vil?

Jula er virkelig den optimale arenaen for enormt mye hygge, men også ladet med mulighet for konflikter og lett stressede mennesker.

Noen gruer seg til jul, fordi relasjonene de står i oppleves vonde, uforutsigbare og destruktive. Dette oppleves gjerne ikke lettere i jula, men verre. I møte med disse menneskene har det blitt tydeligere for meg at det mange av oss andre «gruer» oss til, egentlig handler om noe helt annet – nemlig at vi er forskjellige og har ulike ønsker for julen (for noen av oss handler det faktisk bare om det).

Dette er forsøk på å gjøre oss bevisst hva vi faktisk trenger å gjøre noe med, som vi bærer inne med, og hva vi kan la være å gjøre noe med – og slik bære over med.

Mye av det vi snakker om, eller tar opp igjen og igjen, sitter dypere i oss enn vi tror. At vi i blant må bære over med både barn, søsken, foreldre, ektefelle, svigerforeldre eller de eldste i flokken, er vel noe de fleste av oss er innom i løpet av en eller flere julefeiringer. Og jeg er glad for at omsorgen er såpass sterkt tilstede, og at mange klarer å ta ekstra hensyn til hverandre i jula. Dersom trykket på innsiden likevel blir for stort, tyter det ofte ut. 70% av kommunikasjon skjer nonverbalt.

Oppfordringen denne julen, og i året som kommer, er å være nysgjerrig på deg selv og de du har rundt deg, hva som er viktig og hvordan det kommer til uttrykk. Og skulle det skje at begeret renner over, ta et bevisst valg i forhold til dette, dersom en luftetur ikke hjelper.

Finn et sted å sortere viktig fra uviktig– slik at du kan ta grep om eget liv, og få en endring på det som gjør at begeret flyter over.

Vi i Samtaleverkstedet jobber for gode relasjoner, og vi vet at voksne blir bedre på å ta imot de unge når de har det bra med seg selv og tar vare på deg selv. For noen handler livet, og i blant også julen, om vonde relasjoner som trengs beskyttelse eller skjerming fra. For andre handler livet, og i blant også julen, om å innfri andres forventninger. Dette er lettere å leve med hvis det oppleves selvvalgt, selv om utgangspunktet for både livet og felles julefeiring innebærer å ikke kunne velge alle detaljene selv. Blir du bevisst hva du velger å bære over med og hva du vil gjøre noe med, blir kanskje ikke trykket like stort, og muligheten for at julefreden faktisk inntreffer kan lettere finne sted…

Ønsker med dette alle et godt nytt år.