Frykt for å være annerledes

I flere år har jeg jobbet med ungdom som av voksne (også de med mange års erfaring og faglig kompetanse) i blant har blitt kalt «de svake», «vanskelige», «umulige» eller andre kategorier som ikke akkurat stråler av muligheter for mestring av eget liv.

Min oppfatning er at disse merkelappene i større grad hemmer oss eller fører til stigmatisering, fremfor at det hjelper oss eller dem vi ønsker skal få det bedre. For heldigvis ønsker disse voksne absolutt det. Men likevel – en liten skjerpings til oss voksne på språkbruken (eller menneskesynet..?)

Det jeg vil ta opp i dette innlegget er hvordan vi møter disse elevene, som jeg mener ikke ER vanskelige, umulige, eller noe som helst annet, men som HAR det vanskelig, sammenlignet med mange rundt seg. De lærer gjerne mye «the hard way», på en måte som mange av oss andre ikke gjør, men de mister også mye. Dette merker de selv, og det gjør at de ofte føler seg annerledes sammenlignet med dem rundt seg.

Når vi, som jobber med barn og unge, i blant setter oss ned med ulike elever, for å blant annet sette opp mål for en bedre skolehverdag, står vi i fare for å glemme noe viktig. Å bekrefte følelsen av være annerledes, samt sørge for mestring av den hverdagen de faktisk lever i og erfarer. Ikke rent sjelden har dette blitt synlig (i etterkant) når enten eleven eller læreren har hatt for mye fokus på at de skal klare det samme som alle andre – altså at ønsket om å være som andre indirekte blir målet. Intensjonen er gjerne god, men ofte sitter eleven igjen med en følelse av å mislykkes, pluss at følelsen av å være annerledes ofte blir forsterket, og ikke på en positiv måte.

Å være annerledes, og i blant måtte trenge noe annet enn andre rundt seg, kan oppleves vanskelig – også for voksne. Idealet om å være lik hverandre skinner fort igjennom våre fraser om at «ulikhet er en fin ting», og «vi trenger forskjellene» eller «du er god nok som du er». Jeg tror vi trenger å begynne å begynne å mene dette, fremfor å frykte annerledesheten, når den for en kort eller lengre stund inntreffer våre egne eller andres liv.

Jeg tror ikke det oppleves godt å bli sett på som «svak», «vanskelig» eller «umulig», og jeg tror det gjør noe med oss voksne å kalle andre dette. Likevel tror jeg ikke vi skal være like redde for å bekrefte følelsen barnet eller ungdommen har om å faktisk kjenne seg annerledes. Kanskje kan det være lurt å si noe om at han eller hun ikke er alene om å ha det sånn, og at mange barn og unge (og også voksne) i blant trenger noe annet enn mange rundt seg. Enkelte har av ulike årsaker ikke fått med seg den kunnskapen og lærdommen andre har fått (faglig eller sosialt), og vil dermed ikke ha de samme forutsetninger for å mestre de situasjonene som de fleste rundt dem gjør. Det å erkjenne at disse barna og ungdommene derfor har det annerledes og kan trenge noe annet, kan ofte gi dem en følelse av lettelse, fordi det gir aksept til den de er nå – framfor at de burde være et annet sted eller være en annen.

Flere som har mistet mye av sin barndom, utvikler i blant en større selvrefleksjon og selvbevissthet enn mange rundt seg, dersom de blir møtt på en måte som oppleves god av voksne rundt seg. Mange erfarer da at de ikke bare har mistet noe, men også fått noe, som de kan dra nytte av. Noen ganger er det først der forskjellen og ulikheten verdsettes, også av dem selv.

Mye av det som i blant rammer barn og unge er vondt og vanskelig, og det bør være et mål at de skal få det bedre. Og her trengs det voksne som har tid og tålmodighet til å stå sammen med dem, i denne følelsen av å kjenne seg annerledes eller ulik andre, ved å bekrefte det og ta hensyn til det. Slik blir det større muligheter for å kunne mestre livet, slik det faktisk er.

Om utrygghet og følelser

Enten vi er unge eller eldre kan vi i blant kjenne oss utrygge eller føle oss truet. Våre liv, framtid, vennskap, familieforhold eller posisjon blir i blant utfordret, og vi blir redde for å miste noe eller noen. Ofte skulle jeg ønske dette lå lengre framme på netthinnen – når vi i blant smeller løs eller andre smeller løs mot oss. For ofte føler vi ikke bare i forhold til her og nå, men vi har med oss hele vårt liv inn i det aktuelle øyeblikket vi reagerer.

Jeg hater (vurderte å bytte ut ordet «hater» med «misliker sterkt», men lot være…) hvordan følelser blir snakket om i dagligtalen. «Hun er så følsom», som om det måleapparatet er det som er minst verdt å lytte til. Eller «vær saklig» eller «du overreagerer», altså; forsøk å legge dine følelser (deg selv og dine erfaringer) til side.

Det vi kjenner på i møte med andre, eller i forhold til et tema eller en sak ER REELT. Likevel ser vi at vi reagerer ulikt, og også ser ut til å føle ulikt i situasjonen. Dette kan gjelde i en diskusjon, et møte, eller i andre konfliktfylte situasjoner. Når jeg møter en annen, møter jeg det mennesket med hele meg – altså med alt jeg har erfart, bevisst og ubevisst. Det betyr at andre kan trigge ting hos meg, som jeg ikke alltid er bevisst eller kjenner til.

Ikke sjelden når jeg i terapi eller veiledning stiller spørsmålet: «hva minner dette deg om?», blir folk overrasket (for de har jo ikke opplevd akkurat dette før). Likevel kommer det ofte et svar som ikke overrasker dem, men som gjør deres reaksjon og følelser forståelig for dem selv.

Følelser er et instrument som forteller oss mye om oss selv og om erfaringer som har satt spor, og det å kjenne deg selv er noe av det viktigste du kan gjøre dersom du ønsker gode relasjoner. Ikke vær redd dine egne eller andres følelser, men vær nysgjerrig og forsøk å finne ut hva disse reaksjonene egentlig handler om.  Da er det også lettere å ikke «frike ut», grunnet egne eller andre sterke følelser, men kunne stå stødigere selv om man i øyeblikket kan kjenne seg utrygg eller føle seg truet.

Gi meg karakterboka di, og jeg skal si deg hvem du er…?

Om karakterer, berømmelse – og muligheten for å bli dømt 

Freerangestock.com

For lenge siden leste jeg en bok som jeg tror het «Who you are when nobody’s watching» (takk til Siri, tidenes ungdomsleder på Majorstua..). Det fikk meg blant annet til å begynne å plukke opp tørkepapir på offentlige toalett som hadde havnet på utsiden av søppelbøtta, fremfor å fortelle meg selv (som jeg hadde gjort tidligere) at de som jobbet med renhold trolig ikke ble glad for at jeg blandet meg inn i deres jobb ved å ta opp papiret og kaste det i søppeldunken. (Jeg ble aldri ferdig med boka, og håper egentlig jeg finner den igjen, for jeg vil nok trenge den flere ganger i livet.

Jeg liker de elevene eller ungdommene som blir «mot alle ods»- historier. Det er faktisk en god del av dem som blir det. Kanskje ikke alltid mot alle ods, men i hvert fall mot noen(s).

Jeg sier ikke at jeg anbefaler å droppe ut av skolen, for altfor mye peker i retning av at utdanning på mange måter gjør verden til et bedre sted, både på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå! Likevel finnes det mange ulike personer, idrettsidoler, musikere og skuespillere som på mange måter fikk et et bedre liv da de sluttet å forsøke å passe inn i det forventede livet. De droppet ut av skolen.

Å droppe ut høres innmari latskap ut, og de som har erfart det forteller mest om at skolen rett og slett ble for krevende å bli værende i. Enten det var på grunn av dysleksi, mobbing eller vanskeligheter på hjemmebanen som ødela for nattesøvn og konsentrasjon, så kom de en dag fram til at skolen ikke hjalp dem. Så mens noen med de samme vanskeligheter ble værende, valgte disse ungdommene skolen bort, eller droppet ut, som vi visstnok har landet på å kalle det:

Bryan Adams
Charles Dickens
Claire Monet
Al Pacino
Walt Disney
Nicolas Cage
Johnny Depp

Jeg ser ungdommer daglig, og mitt inntrykk er at de både vil, prøver og ønsker å få til det livet vi fører dem inn i, blant annet skolegang hver dag fra kl.08:30 og utover. Likevel viser tallene oss at nærmere 30 % ”dropper ut” av den. Årsakene er mange, og noen ganger vet vi hvorfor det skjer. Jeg stusser likevel i blant over hvordan vi voksne tillater hverandre å snakke om disse ungdommene, som om denne fasen er fullt og helt avgjørende for resten av livet og dets utfall, karrieremessig og ellers.

Ikke få ganger har jeg overhørt setninger fra voksne rundt som ”hehe, ja, hun skal jo bli lege”, eller ”det eneste han kan bli er…” Og hvis jeg i et opphisset øyeblikk (forsiktig utad selvfølgelig, bare opphisset på innsiden..) forsøkte meg frampå med et «ja, vi kan jo aldri vite hva framtiden bringer heldigvis..» fikk jeg knapt fullføre setningen før det kom en ny i retur om at vi jo måtte være realistiske.

Men hva vet vi egentlig? Ser vi alltid hvem disse er? Karakteren deres? Og da mener jeg ikke bokstaven eller tallet som skal skrives i boka, men «who they are when nobody’s watching».

Heldigvis vil noen si, beklageligvis vil andre si, må de av oss som omgås barn og ungdom snakke om karakterer, om fravær og om viktighet av å prioritere utdanning og skole. Likevel håper jeg vi våger å være mer forsiktige med hvordan vi snakker om å ta ansvar, om å vise respekt for andre og om å gjøre en innsats. For mange av ungdommene som snart ikke kommer til å prioritere skolen (akkurat nå), tar likevel ansvar og gjør en utrolig innsats, og mange av dem respekterer oss også – (selv om de kommer for sent). Men når de kommer, kommer de med vanskeligheter som de ikke alltid rår med selv, men som de heller ikke våger å dele med noen. Skolen blir derfor (for noen ungdommer) stedet hvor de jobber på spreng for ikke å avsløre hva de egentlig er fylt av. Så de klarer ikke følge med, få med seg beskjeder eller ta ansvar for egen læring. Ikke på den måten som kreves eller forventes. Ikke akkurat nå.

Men selv om det er status nå, vet vi likevel ikke alt om dem og deres framtid…

Hvor speiler ungdom seg, og hva gjenspeiler jeg?

Det er et stort hav der ute når det kommer til hva og hvem ungdom speiler seg i.

Jeg trenger ikke ramse dem opp, for vi som kjenner ungdom, kjenner også til alt de opplever som viktig, høyst nødvendig og aktuelt for dem. Problemet er bare at det er så altfor mye, noe som gir mange ungdom (blant annet) vanvittig mye hodepine, mageknip og søvnvansker, grunnet  et utrolig høyt indre jag av stress

Det er i grunnen få ting som egentlig er nødvendig, og ungdom trenger i blant å få se det.

De leter «der ute», og der er også vi. Ledere, lærere, veiledere – titlene og rollene er mange. Det de ser er mennesker som har kommet lenger, som har erfaring, som de ser opp til og lytter til. Men jeg stiller meg likevel ofte spørsmålet om jeg egentlig har kommet så mye lenger. Ungdommer jeg samtaler med utfordrer meg stadig, med deres mange refleksjoner allerede i ung alder. De tar kloke grep, fornuftige grep. Flere av dem har allerede lært seg selv å kjenne på en måte som gjør at de tar ansvar, og våger å ikke speile seg overalt der alle andre speiler seg.

Nylig spurte jeg en av de mer erfarne og kloke menn jeg kjenner om når vi slutter å sammenligne oss. (Jeg trodde oppriktig at han var ferdig med den slags…) «Det stopper aldri det, Guro», sa han med et lite smil. «Man vil alltid se på dem som er på samme sted, om det er samme alder, sivil status eller faglig kompetanse – men som vi opplever får til mer».

For driver ikke vi voksne også og speiler oss, sammenligner oss med andre – på en måte som ikke alltid løfter oss opp, men som like gjerne trykker oss ned og skaper både destruktive tanker og indre uro? Jeg møter like mange voksne ledere eller lærere som unge, som i blant kjenner kjenner seg usikre på om de er gode nok. Og jobber vi ut ifra frykt for å mislykkes erfarer vi ofte større mistrivsel og høyere puls (i negativ forstand) enn dersom vi jobber ut ifra troen på å lykkes.

Så hvem er det ungdommen speiler seg i, og hva ser de når de møter meg?

Jeg ønsker så inderlig at når ungdommen speiles hos voksne ledere og lærere, skal de slippe å føle at de må gjemme seg, tilpasse seg, moderere seg eller legge lokk på den de er. At ikke de voksnes usikkerhet i forhold til enkelte temaer eller historier, diagnoser eller ulike uttrykk skal føre til at ungdommene krymper seg eller kjenner på mer skam enn det mange av dem allerede kjenner på. Ungdom trenger ikke først og fremst å hjelpes, oppdras eller belæres. De trenger voksne som våger å vise respekt (latin = se på ny) og som er gode på å reflektere (latin = gi tilbake).

Jeg tror vi best får til dette dersom vi som er voksne våger å ta et skritt til siden, og få muligheten til å se på oss selv på ny, og reflektere over smått og stort som vårt eget liv omfatter.

Ønsker du personlig og profesjonell veiledning, eller undervisning om disse temaene? Ta kontakt!

Man kommer ikke lenger enn der den andre er

«Man kommer ikke lenger enn der den andre er».

For ikke lenge siden snakket jeg med en ungdom. Vi snakket om nye valg, om
endrede mønstre, om å prioritere det vi så på som positivt for vedkommende.
Jeg lurte på om vi kanskje nærmet oss slutten på samtalen, helt til den andre
personen sa noe om at han ikke var helt tilstede i dag. Jeg spurte om han ville
si litt mer om det. Den neste halvtimen tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg, og det ble en viktig oppvekker for min egen del.

De første 45 minuttene var vel egentlig ganske bortkastet…

Begrepet toleransevindu er det spennet av aktivering som er optimalt for et individ, den sonen personen er mest mottakelig for læring og mest oppmerksom.

Jeg møter mange ledere som ønsker å møte ungdommen «der de er». Jeg hører også iveren etter å «ville bevege ungdommen, lede dem, føre dem videre». Og jeg tror ungdom trenger det, i aller høyeste grad. Likevel tror jeg ikke vi får dem ett eneste steg videre, dersom vi ikke ser dem her og nå.

Og noen ganger er det veldig mye vi ikke ser.

Mange ungdommer bærer med seg enormt mange vonde erfaringer, og mange har blitt gode på å holde de vanskelige følelsene inni seg. I denne situasjonen kjente jeg at noe ikke stemte, uten å helt forstå hva det var før etterpå; et fravær av tilstedeværelse.

Dersom ungdommene som kommer til oss ikke kjenner seg ivaretatt følelsesmessig her og nå, går vi begge glipp av mye. Da kan vi snakke om nye tankesett og prioriteringer så mye vi vil – uten at det endrer noe som helst.

Så dagens oppfordring er å ikke tolke og tro, men spørre og sjekke ut med den andre. Du kan risikere å bli meddelt det nåværende. Og bare derfra kan den andre komme seg videre.

Et tre som har mistet frukt eller som bærer frukt

Utenfor huset mitt er det et epletre som virkelig har båret frukt i år. Helt vanvittig mange, gode, røde epler (kom og spis de som vil!) Likevel har det også falt mange epler til bakken, som har råtnet, blitt spist på av dyr eller blitt tråkket på. I dag fikk dette meg til å tenke på hvordan vi snakker med ungdommer, som kommer til oss for å få hjelp med problemer (så lett kan altså en assosiasjon oppstå…)

Mange ledere og lærere setter av tid til samtaler med ungdommer som strever med sin fortid (og dermed også nåtid, og i blant framtid). Flere ungdommer jeg har snakket med forteller meg at disse samtalene i blant ikke har hjulpet særlig, noen ganger vært fint i øyeblikket, mens andre ganger ført til positiv og langsiktig endring av en eller flere situasjoner og relasjoner.

En av tingene jeg begynte å tenke da jeg så på de ulike eplene på treet og på bakken, var hvordan vi lytter når ungdommer kommer for å snakke om problemer. Hvilke spørsmål stilles, og hvor beveger nysgjerrigheten seg? Er vi opptatt av å finne ut hvor mye som har blitt ødelagt, hvor mye de som kommer har mistet, eller hva som er verst for dem? Eller leter vi etter det ungdommen ennå har igjen, det som har tålt vinden eller stormene, som har holdt ut og som har overvunnet eller kjempet mot angrepene.

 

Jeg har ikke så stor tro på at det å ”tenke positivt” gjør at det vonde forsvinner. Men jeg tror på å brette ut de gode øyeblikkene, de relasjonene hvor ungdommen sier det er godt å være seg, de mange eller få mestringserfaringene han eller hun bærer med seg, og gjøre dem store. Hva preger disse historiene? Hva gjør at ungdommen ennå husker så mange detaljer i forhold til dem? Og hvordan kan livet bli fylt med flere slike øyeblikk, relasjoner eller erfaringer? Som sagt: Jeg tror ikke at det å tenke positivt får det vonde til å forsvinne. Men jeg tror ved å få flere positive øyeblikk, relasjoner og erfaringer, blir det færre vonde.

Om veiledning og selvbevissthet

I mine første år som ungdomsleder, som nå er over 15 år siden, la jeg tidlig merke til mange av de ungdommene som strevde med livet. Jeg hadde både lært og erfart at det hjalp å prate om ting, så jeg fikk dem til å prate. Vi var mange unge ungdomsledere som satte av tid til samtaler, og som sa de kunne komme til oss med alt. Og de kom. For noen tror jeg problemene ble mindre og mer oversiktlige, men for andre større og mer uoversiktlige. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men merket at jeg noen ganger stod skikkelig fast, med begge beina dypt i gjørma, eller i alvoret, og lurte på hvordan det brått ble så vanskelig å komme opp igjen og få til en mer «happy ending».

Etter noen slike erfaringer startet jeg i veiledning, noe som har gjort den store forskjellen. Veiledning har for meg i blant vært svært ubehagelig, flaut og slitsomt. Det har også gitt meg kick, enorm glede og takknemlighet. Det har fylt meg med ydmykhet og ærefrykt for livet og mennesker jeg først har dømt nedenom og hjem, men senere beundret.

Jeg skulle ønske jeg hadde kjent meg selv bedre, da jeg var yngre leder. Ikke bare mine styrker og svakheter, men mine fordommer, frykter, min måte å møte andre på, at jeg hadde kjennskap til hvordan jeg trodde problemer ble løst også videre.

Så nå reiser jeg rundt og prater om dette vanskelige, men også viktige:

Hvordan tar vi imot ungdommene og deres utfordringer? Hvilke erfaringer har vi om det å snakke om problemer, og når hjelper vi ungdommene – og når gjør vi kanskje vondt verre? Hvordan forstår vi de ulike begreper som dagens ungdom strør om seg; stress, angst, press, psykisk helse, og hvordan møter vi det?

Min drøm er at det overalt i landet skal finnes nære, trygge, uperfekte og bevisste ungdomsledere, som kan ta ungdommene imot – i de vonde dagene så vel som de gode.

VELKOMMEN TIL UNGDOMSLEDERBLOGGEN!